Melinda tester: Nan pro 4

I samarbeid med Smartson er Melinda testpilot for NAN Pro 4. Hvor heldig er ikke hun som får teste ut det hun liker aller best å drikke -NAN. Det var ingen tvil -denne var fantastisk. Jeg lager alltid 210 ml som hun får etter frokost og kveldsmat. Selv om hun har spist seg så mett på mat, drikker hun opp all melken for det jo såå godt. Det er ikke snakk om å kaste bort 1 ml. Haha. Jeg er glad hun drikker såpass mye melk. Det inneholder så mye bra! NAN Pro 4 er laget av kumelk og er spesielt tilpasset det Melinda trenger av gode vitaminer og mineraler. Visste dere forresten at jernbehovet hos små barn er for eksempel seks ganger høyere per kg kroppsvekt enn hos voksne?!
 

NAN Pro 4 kan brukes av barn fra 15 mnd. Jeg syns lille Melinda vokser så fort. Hun er jo allerede 1 1/2 år. Hjelp, stopp tiden!!

Melken kan tilberedes varm eller kald. Jeg tilbereder den varm siden Melinda liker det best. Eller hun liker den både varm og kald, men jeg føler det blir litt ekstra kos med varm melk. Hehe. Anvisningen viser hva som er riktig mengde pulver. Den er viktig å følge. Som alle andre NAN-pakker følger det med en måleskje:-) En forskjell fra NAN 3 og 4 er konsistensen. Jeg syns den er mye bedre på 4. Tommel opp 🙂

Vi er veldig fornøyde med NAN Pro 4. Ingenting vondt å si om den, så da gir vi den tommel opp og et bredt gliiiis. Denne kommer vi til å kjøpe fremover:-)

 

Mergrande Ocean

Det nærmer seg slutten på disse ferieinnleggene, men jeg må fortelle om en av våre siste dager. Da var vi på en beach ressort som heter Mergrande. Det pøsregnet en stund, men hva gjorde vel det når vi var innstilt på å bade?! Det er så deilig når det regner i tropiske land -det blir jo ikke kaldt. Det blir bare ekstra friskt! På denne plassen er det kun lokale folk. Lokale folk som ikke er vant med å se hvite folk. Alle som er hvite blir kalt amerikaner. Det er så klart superpoppis å være hvit. 

Min familie! ♥ Her har vi onkel til venstre (oransje trøye) og resten er søskenbarn. Bortsett fra S og Melinda selvfølgelig, hehe. 

Jeg har aldri opplevd til maken til oppmerksomhet! Melinda fikk såå mye oppmerksomhet i Filippinene. Hun elsket det. Det at folk tok bilder og selfies av/ med henne uansett hvor vi gikk ble en vane. Det var merkelig, men koselig syns jeg. Her i bassenget kom det ganske mange folk til slutt (etter bildene er tatt). Det var så tett med mennesker rundt oss at jeg rømte til andre siden av bassenget. Uansett hvor jeg rømte (haha), så fulgte hele flokken etter. Alle hadde 50 spørsmål hver om Melinda, og alle ville leke. Det var søtt, men helt på slutten ble jeg bittelitt lei. 

Alt koster penger i Filippinene. Sitteplasser er ingen unntak, men det er ikke så mye.

Melinda og søskenbarnet mitt, Carolyn leker på den svarte stranden. Jepp, hun er oppkalt etter meg! Hihi. Noe av det morsomste Melinda vet er å leke med sand. Hun kunne ha sittet her i timevis! Denne stranden har blitt omtalt som dødsstranden. Det ligger i navnet at det har vært noen dødsfall her. Veldig få filippinske folk er gode til å svømme og med sanden under vann som kan “lure” folk til å tro det ikke er så dypt er årsaken. 

Vann og bading er også noe det morsomste hun vet. Smelt! <3

Så mye leking tar virkelig på. Makt måtte til for å tvinge hun ut av leken for å sove. Hehe… og det tok ikke mange sekundene før hun var i drømmeland!

Såå koselig ♥

Dette var virkelig en fin dag 🙂

Våken og klar for mer bading! 😀

Graduation party

Vi var heldige og fikk være med på søkenbarnet mitt, Rosita Mae sitt graduation party mens vi var i Filippinene. Det tror jeg faktisk aldri jeg har vært med på. Vi ble invitert til skolen tidlig på dagen. Det takket vi ja til. Alt tok så lang tid (flere timer) og det var en veldig varm dag. Det var ikke aircondition der og vi var bokstavelig talt gjennombløte av svette. Vi hadde med Melinda og hun ble så utilpass med den sterke varmen og alle menneskene. Det var masse venting, og til slutt måtte vi bare dra,. Vi fikk ikke sett det store øyeblikket, men vi tok igjen på feiringen hjemme. Det var like så greit 😀

Mine søte, energiske søskenbarn: Carolyn, Chrisha og Ji-ji.

Jeg er så glad for at alt gikk så bra med mat og drikke. Det har ikke vært noe problem. Vi tok med mat fra Norge i tilfelle maten ikke skulle falle i smak. Det ville hun ikke ha! Hun skulle bare ha filippinsk mat, og så mye hun har spist i ferien. Det gleder mammahjertet<3 

Dette er nasjonalretten -helstekt gris. 

I Filippinene er det veldig stas å ta bilde med grisen. 

Rosita Mae og bestemoren min.

Mamma

Når det er graduation party inviterer man hele familien, venner og naboer. Med andre ord: fullt hus! 😀

Dette bildet syns jeg var så koselig♥ Men det er umulig å ta bilde med blits uten å se nedsvettet ut! Haha. Det er kanskje kveld, men temperaturen holder seg på 30-40 ºc.

Min gode, venninne Gly♥ Vi har vært venner i mange år, men det sier seg selv at vi ser hverandre veldig sjeldent. Når vi først møtes virker det som om vi så hverandre i går. Jeg elsker slike venneforhold! Denne jenta her er så god og snill. Jeg er så glad for at jeg møtte henne, og det var veldig tilfeldig. Mens jeg var en ung og gal tenåring fikk jeg en ferieflørt her, og dette var venninnen hans. Men så ble hun fort min venninne, og har vært det siden ♥ 

Gutta boys hygger seg 😀

Den maten her, åhhh♥ Filippinene er virkelig noen mestere på grillmat!

Her prøver vi ut Filippinsk bowling:

Som vi lo av dette bildet. Hahaha! Jeg tror onkelen min, Dodoy ser på meg som om jeg er et spøkelse…?

Søskenbarnet mitt, Richard.

Bitt små bowlingkuler. Kunne tro det var små kokkosnøtter, hehe.

Naboen vår. Jeg kaller han for Jalmar, men han heter ikke det. Jeg har kalt han det i alle år, så jeg vet egentlig ikke hva han heter. Hehe! 

Movie time!<3 

Melinda er litt av en ramp om dagen. Hun syns det er så gøy å lugge andre…

Paradise Island

 

Vi brukte en dag på Paradise Island før vi dro til Boracay. Dette stedet er rett ved der vi bor. Kun en kort biltur + enda kortere båttur. Her er det ingen/ veldig få turister. Det liker jeg! Det er som regel familier som samler seg for å spise og ha det koselig mens barna bader. Det syns jeg er så koselig ♥

Vår søte, lille, liverpool supporter. Jeg er sikker på at dette blir en fotballjente. Når pappaen er veldig fotballinteressert og hun løper stadig rundt å roper “BALL!!!”. Da løper hun etter og sparker. Dette blir aldri kjedelig. Hehe.

Min familie<3 Så glad for å bli brun i ansiktet, men etter jeg fikk se dette bilde måtte jeg fort finne et speil og dobbeltsjekke. Jada, flassingen i panna hadde allerede startet… 

Dette stedet forandrer seg for hver gang jeg er her. Nå var det blitt utrolig langgrunt, noe det ikke var før. Vi var her veldig mye før da jeg var yngre. Før det ble poppulært å dra hit. Jeg husker så godt når jeg sto på land og kunne se Nemo og vennene hans svømme så nærme. Jeg husker også at jeg så en slange her som var rundt 1m ca. Det er lenge siden, glad jeg ikke var så redd slanger før. Det er selvfølgelig ikke slik nå!

Melinda og søskenbarnet mitt, Johan. Den dama her er rett og slett rå! Jeg digger henne! Hun er så omtenksom og utadvendt Forrige gang jeg var i Filippinene var jeg tidlig i svangerskapet og var veldig dårlig. Eller det var jeg hele graviditeten, men den jenta her tok så godt vare på meg. Jeg var ikke i stand til å forlate huset, men hun holdt meg med selskap og ga meg mat om jeg skulle få lyst på det. 

Etter en dag på stranden var det godt å slappe av litt hjemme, men vi klarer aldri å sitte i ro for lenge! Det kan man gjøre hjemme. Haha. Melinda elsker å være på kjøpesenter (det gjør forsåvidt mammaen også.. hehe). Favoritt-kjøpesenteret vårt ligger bare rett over veien. Mange gode restauranter, spillehall og kino var der også. Da kan dere gjette hvor ofte vi var der, he he. Hver dag… med mindre vi var på Boracay eller Pearl Farm. Det er så fint for barna her også. Problemet er bare at det er for mye. Melinda ville jo aldri dra igjen, til og med når hun var så trøtt. Måtte bare leke liiitt til med de andre barna.

Når jeg skoshopper! <3 <3

Tropisk bildeinnlegg

Strandpromenaden

Nylig gått til innkjøp av selfiestang til GoPro’en vår. Her var vi litt usikre på hvordan det hele fungerte. 

Helt normalt…;-)

Hvem vinner dobbelthake-konkurransen? 

Frokost ute på strandpromenaden. Her kunne jeg kose med med frokost OG se alle forbipasserende. Perfekt<3

Middag i solnedgangen. Her spiste vi på en helt tilfeldig vanlig restaurant. Egentlig ganske billig. Lokalet var i underkant av OK standard. Det gjorde ingenting siden vi satt ute. Toalettene derimot var i dårlig standard. Maten?? DEN VAR KNALLGOD. Beste maten jeg har spist på hele Boracay. Det var så ufoventet. Jeg kom ikke med noen forventninger, men så fikk jeg bare et stort slag i trynet! Haha… ja mat har så mye og si for meg. Her bodde vi på Shangri-La og betalte flere tusen peso for middagen på hotellet. Så kommer vi hit og spiser middag for noen få hundrelapper og den smaker HIMMELSK og hakket bedre enn på hotellet!! Gjett om servitøren fikk sjokkert ansiktsutrykk når jeg fortalte at maten deres var bedre enn på Shangri-La! 

Selv om det var en del skyer på himmelen, så fortstår jeg godt hvorfor Boracay er så kjent for den vakre solnedgangen. “The beauty of Boracay” fikk vi høre av de lokale. 

White Beach på kvelden. Jeg liker veldig godt at det er en rolig atmosfære 🙂

 

Ready, set, zipline!!

Eventyrene slutter ikke enda! Vi er nok paret som aldri får nok av opplevelser med mye fart og høyder! Er det noe rart -det er så gøy!! Jeg høres ikke riktig klok ut i hodet, men jeg elsker når jeg blir redd av f.eks høyder og når det er over, så sitter du med den gode mestringsfølelsen. Før vi valgte å ta zipline i Boracay hadde vi allerede tatt en runde i Davao. Det er som jeg sier -man blir aldri lei! Jeg har allerede hoppet fallskjerm et par ganger, vil jeg gjøre det igjen? Hell yeah! Hotellet COAST arrangerte denne aktiviteten for oss. Vi hadde med oss en fyr som fulgte oss hele veien. Han var med oss gjennom hele dagen og vi hadde ganske mye på programmet. Han fulgte oss også trygt hjem. Jeg syns det er så greit og ha med en som vet hvor vi skal. Ikke minst har vi fotograf hele dagen;-) Vi hadde nok funnet frem selv, men det hadde blitt veldig kronglete og tatt veldig lang tid. 

Har dere sett så grønt vann på en strand før? Det er ikke noe farlig! Bare alger. Ganske bra for huden:-) En gang i året er det algesesong som varer fra slutten av januar til mai. Dette gjør sanden hvit bl.a. Det var ikke over hele Boracay, men store deler. Litt kjedelig for oss. Jeg kunne tenkt meg og sett alt blått. Da vet jeg hvilken måned jeg skal besøke Boracay -til neste gang 🙂

Nå er jeg ikke 100% sikker, men jeg tror vi betalte 1200 peso pr person (ca 210 kr). 

Ready, set, zipline!!

Zipline with a view♥ Vi fikk valget om vi ville kjøre tandem eller singel. Jeg brøt fort ut med -TANDEM! Tenk om vi hadde kjørt singel, også hadde en av oss dødd. Hadde jeg vært den overlevende hadde jeg selv dødd av dårlig samvitighet…  

 

Boracay: Ariel’s point

Turen vår til Ariel’s Point skreddersydde vi selv siden Shangri-La hotellet ikke ville hjelpe oss med det. Vi dro som tidligere skrevet inn til byen og kom i kontakt med en lokalperson. Vi leide egen båt, kjøpte oss en pose med øl og fikk med oss en guide. Guiden var langt i fra en “seriøs guide”, men mer som en kompis som slengte seg med:-D Vi spanderte øl på han og stemningen ble tipp, topp!! Noe som er typisk oss er og dra til nærmeste butikk for og kjøpe det vi trenger. Det fikk vi ikke lov av guiden vår. Han ville heller ta oss med noe kvartal dit, en gate bort, noen kvartaler til hit og dit for å vise oss den billigste butikken. Veldig snilt gjort! Vi hadde det så gøy med han! 

White Beach♥ Fra her tok vi båten vi leide over til Ariel’s Point.

Når vi gikk av båten gikk vi rett inn i en gråtte. Det var så kult og se. Jeg tenkte ikke på å ta bilder, men jeg filmet det med GoPro-kameraet. Det var trapp i fjellene, og på toppen var det sitteplasser og bar. Dette skiltet møtte oss. Jeg digger det! Det burde så absolutt være noen av disse i Norge også 😉

Når vi betalte inngangen kunne vi få så mye drikke vi ville. Så mye øl og cocktails vi klarte! Vi betalte 2000 peso pr person for å komme inn. Ca 350 kr. Det er egentlig ikke så ille pris om man skal være der hele dagen og drikke så mye man vil. For oss som kom ganske sent, ble det mye.. Vi hadde ikke gjort noe research så vi hadde ikke peiling på åpning/ stengetider. Hehe, lurt å vite til neste gang. Vi trodde aldri det kom til å koste så mye, så det var vi ikke forberedt på i det hele tatt. Heldigvis var guiden vår veldig snill og lånte oss penger, siden vi ikke hadde nok kontanter selv. Hehe. 

Noe jeg egentlig burde skrive i øverste del av innlegget er at Ariel’s Point er kjent for cliff diving. Nå husker jeg ikke hva cliff diving heter på norsk en gang. Haha, er det mulig. Man kunne hoppe fra 5m, 8m og 15m. 15m er så jævlig mye høyere enn det ser ut på bildet! Med en gang jeg så hvor høyt 15m egentlig var sa jeg til meg selv “nope, nope, der skal jeg IKKE hoppe i fra… kommer ikke på tale!”. Vi hoppet først fra 5m, og bare der fikk jeg litt sånn vondt inni meg fordi det var høyt. Det gikk bra. Etterpå var det 8m og da sto jeg der LENGE og så ned. Det er jo det værste man kan gjøre! Det var helt forferdelig. Når jeg landet svei det også litt under fotbladene. Men… jeg måtte jo prøve 15m også…. trossalt gjorde S det, da måtte jeg også. Ellers hadde jeg blitt pingle. En ting var i alle fall sikkert nå -jeg skal IKKE stå der i 10 min å bare se ned. Det blir å hoppe med en gang, ellers så blir det ikke noe! Mens S skulle hoppe tenkte han at han måtte hoppe så langt som mulig ut så han ikke traff kanten. Når jeg skulle hoppe tenkte jeg: OK, jeg må gjøre dette. Jeg har trossalt betalt så mye for inngangen. Haha. 

Her er det også muligheter for å padle kajakk. Vi gjorde ikke det fordi vi gjorde det på Pearl Farm + vi hadde heller ikke tid til det.

Siden vi leide båt selv, fikk vi en privat båttur og sightseeing.

 

Jepp, jeg tror jeg ble hørt til alle øyer i nærheten. Dette er fra 15m. Jeg må si det har vært så deilig og hatt vippeextensions på ferie. Jeg har ikke hatt behov for å sminke meg, og det er digg! På facebook er jeg venn med damen som fikser vippene mine (jeg har full tillit til henne<3). På facebook har jeg også postet denne videoen, og det tok ikke lang før jeg fikk meldingen “pass på vippene!!!”. 

Dette skal ikke skje på et 5 stjernes hotell

 

Mens vi bodde på Shangri-La på Boracay hadde vi en hendelse som ga hotellets ansatte helt hakeslepp. Det viktigste de gjorde her var å gi den beste servicen man kunne tenke seg. De var flinke med servicen, men vi kom nettopp fra et annet 5 stjernes PERLEplass (Pearl Farm)… og de nådde ikke helt opp til dem. Det er en annen sak. 
Etter denne hendelsen snakket vi med dem mer enn vi burde, syns jeg. Det var da ikke det verste som kunne skjedd, men de tok dette alvorlig og ville ha møte med oss. Her beklaget de seg så dypt at jeg trodde de skulle gå ned på kne. Jeg tuller faktisk ikke, men jeg fikk inntrykk av at de var veldig redde for at vi skulle poste dette på sosiale medier. De fortalte meg selvfølgelig ikke det, men jeg kunne skjønne det. Spesielt når de visste vi hadde knipset en del bilder av dette. Jeg poster det ikke på bloggen. Jeg syns det er småekkelt å se det på bilder.

Før vi skulle på en veldig fin middag med kleskode. Den gangen vi glemte finstasen vår og måtte få spesialgodkjenning for å komme inn i restauranten. Vi skulle begge ta oss en dusj før middagen. S gikk i dusjen først. Det tok ikke lang tid før jeg hørte et sterkt jentehyl fra dusjen. Dusjen var i et eget rom og ganske stor. Neida… OK så var jentehyl litt vel i overkant. I alle fall ropte han på meg så jeg måtte komme å se. I hjørnet av dusjen var det utrolig mye møkk og dritt. Vi ble begge nyskjerrige og når vi bøyde oss ned for å se… var det ikke bare møkk. Det var en maurtue med krypdyr, maur og egg. Det kravlet rundt i dusjen. Man fikk ikke særlig lyst til å gjøre dusjen sin ferdig. Heldigvis hadde rommet vårt badekar med enda en dusj i tillegg. Men… den var jo enten ikke rengjort i det hele tatt, ellers så var det veeldig lenge siden. 
Vi er faktisk ikke paret som er så veldig fisefine. Det hadde vært akseptert om det hadde vært en annen prisklasse. Men dette her. Her koster et vanlig rom mye, men vi hadde i tillegg oppgradert rommet vårt til noe finere. Vi betalte flere tusen norske kroner for å bo her pr natt. Da forventer vi at dette ikke skal skje. 

Vi er et eventyrlystent par. Før vi dro til Shangri-La hotellet bodde vi på et hotell i Boracay sentrum som heter COAST. Et hotell med 4 stjerner og åpnet for kun noen måneder siden. Jeg syns COAST fortjener 5 fulle stjerner, men jeg tror ikke de kan få det pga de ikke har suiter. Når vi skulle booke en aktivitet gjennom hotellet var de veldig hjelpsomme med dette på COAST. Det er så klart dyrere å booke gjennom hotell enn privatpersoner på stranden, men jeg likte det bedre. COAST scorer full pott på service (fra meg). Vi fikk hjelp med alt der. Selv om jeg kommer med noen vankelige oppgaver til dem, så gjorde de det beste de kunne for at jeg skulle få det som jeg ville. De ordnet og styret for at jeg som gjest skulle få til det jeg hadde planlagt! Vet dere hva jeg fikk til svar på Shangri-La når jeg spurte pent om hjelp til planene jeg hadde lagt? Av hotellet som skal være det beste på alt, eksklusivitet og serive?! Jeg fikk et NEI! Så klart på den hyggeligste måten man kan tenke seg, men jeg fikk et (pent) NEI! Greit at de sier nei, men før de sier nei med en gang -vil jeg gjerne at de prøver å få ordnet det! Den dagen ville jeg ta båt over til en øy som var rett ved siden av Boracay. Det er egentlig ingen problem og få fikset. Siden hotellet ikke ville sette oss opp på dette, tok vi shuttle inn til sentrum. Der kom vi i kontakt med noen lokale personer som gladelig ville hjelpe oss over til den øya. De tok som en selvfølge at vi kom til å gi dem litt penger, og det var ingen problem:-) Vi kom oss til slutt til øya og hadde en tipp, topp, dag! Den dagen var vi ikke fornøyde med Shangri-La sin service. 

Mitt råd: Viss jeg skal tilbake til Boracay en gang, kommer jeg ikke til å booke Shangri-La som hotell. Det var et enestående vakkert hotell, men alt i alt syns jeg ikke det lever opp til den summen de tar for pr natt. Da vil jeg heller velge COAST. Du får ikke mer moderne hotell enn dette. Alt er nytt. Netflix har du på tvn. Det er rent (ingen krypdyr i dusjen, hehe). Når du går ut av hotellet står du på White Beach. En 4 km lang pudderhvit strand. Servicen er upåklagelig og de er ekstremt hjelpsomme. Eneste jeg har å sette en liten finger på der er at dusjen har svakt trykk. COAST bærer en surfestil over seg, noe jeg syns er sykt kult! Jeg følte meg som en kjendis/ viktig person mens jeg bodde der pga av servicen. Uansett man trenger ikke å bo på så luksuriøst hotell som Shangri-La når man først er på Boracay. Boracay er utrolig nydelig og det er så masse å se/ gjøre. Man vil ikke sitte inne på hotellet sitt hele tiden da. 

Når vi kom hjem fra middagen vår var rommet helt plettfritt. Det var ikke et støvkorn (eller krypdyr) å se. På bordet hadde de lagt igjen et brev hvor det beklaget seg nok en gang. En vinflaske og en hau med nøtter hadde vi også fått. Shangri-La kan å beklage seg!:-) Skulle ønske vi likte nøtter der og da, hehe. 


 

Shangri-La: Boracay’s mest eksklusive hotell

På eventyrferien vår til Boracay bodde vi på to hoteller. Hovedsakelig fordi hotellet vi hadde mest lyst til å bo på var så dyrt at prisen for 4 netter ga oss totalt bakoversveis. Hotellet vi tilbringte to av nettene på heter Shangri-La og er Boracay’s dyreste og mest eksklusive 5-stjernes hotell. Det var virkelig en opplevelse å bo der. De var helt vilt -på så mange måter -ikke minst STORT. Jeg skrev i dette blogginnlegget om mine skyhøye forventninger. Jeg skrev i innlegget at dette hotellet kom til å ta kaka, men… helt ærlig tok det bare et stykke av kaken. Med alle ryktene, tilbakemeldingene og bildene jeg hadde sett hadde jeg nok dannet meg en litt for stor forventning. Jeg har absolutt ikke mye dårlig å si om hotellet, men… det er en hendelse som trekker hotellet ned til 4 stjerner for meg. 

Shangri-La har den mest behagelige innsjekken jeg har opplevd. Når vi ankom Shangri-La med hotelltransport fra vårt forrige hotell sto det klar en gjeng til å ta oss i mot. Fra der tok de bagasjen vår mens vi ble vist til resepsjonen. Der fikk vi velkomstdrink med en gang mens vi slappet av i den deilige store sofaen. Resepsjonisten satte seg ned mes oss i sofaen og hele innsjekken foregikk der. Vi oppgraderte rommet vårt og hun ble med oss til rommet og viste oss hvor alt var. Yoga/ cardio/ aerobic, kajakk, snorkle -timer (og mye mer) var også inkludert i prisen. 

Hotellet var så enormt stort. Kanskje det største jeg har bodd på. Vanligvis er jeg mest glad i små, koselige, moderne hoteller. Av og til syns jeg det kan bli litt rotete når det er så stort. Det er litt smak og behag, men det er vanskelig å få alt like bra når det er så stort. Mens vi holdt på med utforskningen vår ble vi sultne og måtte prøve ut ene restauranten på hotellet hvor det var mye lunsjmat. Alt på hotellet man kjøpte ekstra var veldig dyrt til å være Filippinene. Mat/ drikke f.eks. Når jeg kjøpte en vanlig cola i kiosken rett ved siden av huset vårt i Davao kostet den 8 peso (ca 1,5 nok). Når jeg kjøpte en vanlig cola her på Shangri-La kostet den 150 peso (ca 26,3 kr). Maten på dette lunsjsrestauranten var jeg ikke imponert over. Jeg bestilte “nybakt foccacia” som var hard og seig å tygge med ikke så veldig god smak heller. Pizzaen var helt OK. Ikke særlig imponert over denne restauranten, men det var flere å velge mellom som var finere. Vi spiste middag på en annen restaurant som tilhørte hotellet. Vi hadde ikke med finstasen vår og S hadde ikke langbukse. Dette ble et problem siden det var kleskode. Det måtte til noen telefonsamtaler og spesialgodkjenning fra en manager. Vi bestilte den billigste matretten som var lasagn og det var upåklagelig. Her kom kokken ut i fin uniform for å snakke med gjestene om maten. Han gjorde ikke det med oss da, hehe. Jeg føler kanskje det var fordi vi var paret som ikke var finest kledd + at vi bestilte det billigste (som var dyrt likevel). 
 

Rommet var veldig fint, men det var ikke nytt og moderne. Når hotellet åpnet dørene for første gang kan jeg tenke meg at dette var meningsløst fint. Skal et hotell få 5 stjerner fra meg er det nødt til å være disse to tingene bl.a -moderne og nytt. 

I parken på hotellet var det plassert senger og luftputer rundt omkring på plenen. Sengene var møkkete, så de ville vi ikke ligge på.. 

Hotellet hadde sin egen veldig fin privatstrand. Dette var +, men her var det alltid brudepar som hadde photoshoot. Gikk man litt utenfor var det mye spennende å oppdage. Hinder du måtte klatre under for å komme til neste strand osv 😀

Jeg er så glad for at vi valgte dette hotellet. Det er jo skikkelig insane fint! Det minner meg om hotellet jeg og S var på i Gran Canaria fo

Kveldstur på stranden med min kjære <3

Denne hotellfrokosten er virkelig den beste jeg har smakt i hele mitt liv! Dette var virkelig noe for seg selv. Her var det en egen stooor sushibar, 15-20 deilige filippinske retter. noodlebar, veganskbar, pizzahjørne, stor vegg full av donuts, iskrembar og de hadde absolutt ALT. Må ikke glemme den gode ferskpresset juicen og det store utvalget av fersk tropisk frukt <3mango<3.  

Viss du planlegger en overnatting på Shangri-La anbefaler jeg at du koster på deg noen hundrelapper for en fin utsikt fra rommet. Se på utsikten vår!

Lekerommet på hotellet var ikke noe småtterier. Det var et helt lekeland med flere store sklier. Det er absolutt fint og ha med barn hit. Basketball-maskiner, air hockey, ping pong, biljard eget playstation/ x-box/ wii -rom var det her også for gratis bruk (bortsett fra sistnevnte). Vi hadde mye gøy!!  

Vi var vitne til noe bryllupsgreier på stranden…. og jeg fikk ikke akkurat noe mindre lyst til å ha et tropisk beach-bryllup!!

Boracay er delt i 3 stasjoner. Shangri-La er stasjon 1, utenfor sentrum i et rolig område. Viss vi ville inn i byen var ikke det noe problem. Hotellet kjørte oss til byen om vi ønsket det. Vi måtte forholde oss til noen tider, men de kjørte en gang i timen på dagen og på kvelden var det hver halvtime. 
Når vi skulle til flyplassen igjen ble vi kjørt med hotellet sin speedbåt som gikk hver time. Vi var ikke de eneste som skulle på båten. Ordningen der syns jeg var litt kaotisk og vi ble 20 min forsinket. 

Det er fortsatt en hendelse som skjedde på hotellet som trekker alt ned. Jeg syns det fortjener et eget innlegg, så det kommer ganske snart!

En magisk verden under vann

Helmet diving

Dette er noe av det råeste jeg har opplevd i mitt liv!! Bare lov meg en ting! Er du på Boracay da MÅ du prioritere helmet diving. Ha det som prioritet #1. Det er massevis av eventyr å gjøre på denne øya, men dette! Det er som en magisk verden under vann. Bildene kan ikke beskrive hvor fint det var i virkeligheten, men det var altså så fantastisk. 

En funfact er at hjelmen som jeg har på meg veier 40-45 kg. Ganske tungt tenker du? Dette er over vann. Når vi kom under vann ble den så lett som 1-2 kg. Altså ingenting. Jeg tenkte ikke over at den var der en gang. Eneste jeg tenkte på var å holde i håndtaket på hjelmen for å holde balansen. Vi gikk ned i vannet via en stige, så var det en dykker som tok oss i mot og hjalp oss helt ned. Før vi gikk ned i vannet fikk vi et raskt kurs på hvordan vi skulle håndtere lufttrykket. Ulike teknikker osv. Det presser på ørene når man er så mange meter under vann. Det gikk fint å ta hånden under hjelmen for å holde nesa tett og blåse ut. Jeg ble litt redd når instruktøren snakket så mye om dette lufttrykket og presset på ørene. Jeg syns det gikk veldig fint! Denne aktiviteten kostet 1500 peso pr person. Ca 263 kr. I tillegg hadde du også en fotograf som tok bilder og filmet deg. Senere fikk du en CD med alle filene. Bildene i innlegget er tatt med vår egen GoPro. For denne prisen fikk vi også gratis speedbåt-transport og en person som hentet oss på hotellet og fulgte oss hele veien. Sørget for at vi hadde alt vi trengte, for å så følge oss hjem igjen 🙂