Fødehistorien min har jeg fortalt utallige ganger til folk nå. Av en eller annen grunn blir jeg heller ikke lei av å fortelle den. Nå gleder jeg meg til å dele den med dere! Det som hjalp meg veldig mye gjennom fødselen var fødehistorien til en venninne som hun fortalte rett før det var min tur. I ettertid har jeg takket henne masse! Når man er førstegangsfødende vet man ikke akkurat hva man kan vente. Kanskje min fødehistorie også kan hjelpe noen som snart skal føde, eller tenker og gjøre det? Jeg håper det! 

I løpet av de 9 månedene hørte jeg mye fint, men mest skrekkelige ting om fødselen. Jeg så filmer, programmer, var på kurs og leste i hytt og pine om fødsler. Likevel forberedte jeg meg ikke noe særlig på min egen fødsel. Jeg ville nok bare ha kunnskap om temaet. Jeg gjorde ingen spesielle tanker om hvordan fødselen min skulle være. Det syns jeg var rett av meg. Jeg hadde så klart noen tanker som f.eks ønske om bedøvelse. Det var den ene tanken jeg hadde, den andre var at jeg skulle føde helt vanlig. Det var ingen vits å planlegge noe, for ingenting ble som det lille jeg hadde tenkt.

Det siste magebildet. Bildet er tatt noen timer før riene startet. Lite visste jeg da at dette var kvelden fødselen skulle starte! Jeg var i svangerskapsuke 39 (38+4).

Det var søndag og 13 dager før termin. Tidlig på dagen hadde vi besøk av familie og jeg var i toppform. Ingen plager, ikke en gang kvalme! Vi spiste is, drakk kaffe og koste oss masse. Jeg var i så fin form at vi ble med ut på restaurant på ettermiddagen. På kvelden dro vi til en kamerat av S for å se fotballkamp. Mens jeg satt i sofaen kjente jeg det begynte å komme noen smerter nederst i korsryggen. Det var ikke noe særlig jeg tenkte over. Jeg var vandt til og ha vondt i ryggen nå og da, men dette var på en ny plass. Vanligvis har jeg hatt mest vondt på sidene, men nå var det mer på midten. Det var mange puter i sofaen, så jeg prøvde og stable det opp så det skulle bli bedre. Det ble det ikke. Disse ryggsmertene ble bare verre med hver time som gikk. Dette var ikke noe jeg fortalte fordi det var vanlig for meg og ha litt smerter nå og da. Jeg hadde ikke en eneste liten tanke om at dette var starten på fødselen min. 

♥

Vi kom oss hjem og jeg kastet meg ned på sofaen. S åpnet pcn for å jobbe. Mens jeg hvilte kjente jeg det begynte og bli litt rart i magen. Kort tid senere hadde dette forandret seg til å bli ubehagelig. Èn time senere føltes det ut som kraftige menssmerter. Den type der du bare vil krype under dyna og legge deg i fosterstilling. S jobbet så bra og effektivt. Jeg sa ingenting fordi jeg ville ikke forstyrre. Jeg tror jeg har hatt en skrue løs fordi jeg tenkte heller ikke at dette kunne være starten på fødselen. Jeg tenkte det var kraftige kynnere og jeg hadde vært i for mye aktivitet den dagen. 
Toalettbesøkene var hyppigere enn noen gang. Mens jeg hadde disse kraftige “menssmertene”, merket jeg det hadde kommet noe ekkelt-rosa-slim-ish. NÅ var det på tide å google. Google fortalte meg at slimproppen hadde gått! Jeg leste en god stund om slimproppen mens S fortsatt jobbet på pcn. Jeg leste meg frem til at livmorhalsen er i gang med og åpne seg. Det sto klart og tydelig “Fødselen er i gang”. Jeg trodde jeg skulle besvime inni meg. Kanskje det var på tide og fortelle S dette nå? Neidaa.. jeg spurte heller om vi skulle gå og legge oss. 

Som svar til det, fikk jeg et nei. Han ville gjøre ferdig det han holdt på med. Jeg begynte og hinte flere gangen om at vi gjerne kunne legge oss snart. Vi legger oss alltid samtidig, hehe. Til slutt begynte disse kynnerne/ menssmertene som jeg har uttalt det som og gjøre veldig vondt. Så vondt at man kunne se det på meg. Jeg spurte en siste gang: -kanskje vi skal gå og legge oss nåå?! S ser på meg og spør om alt er bra. Jeg latet som jeg ikke hadde noen smerter og svarte svakt ja. Han spurte om jeg var kvalm. Når jeg var gravid og plutselig ble litt rar, da var jeg som oftest kvalm. Han ville tydeligvis ikke bli med og legge seg. Til slutt brøt jeg ut med: -Jeg har SÅÅÅ vondt!!! Det var ingen tvil lengre, dette var rier! Nå ble pcn kastet til side og all fokus på meg. Hehe. 
Jeg tenkte kanskje det skulle bli bedre om jeg klarte og sovne. Så da fikk jeg han endelig med på det. Det var en dårlig idé! S klarte heldigvis og sove i 2t, men jeg hadde ingen sjangs. Etter de 2 timene S klarte og sove prøvde jeg og ta tiden på riene. Da varte de 50 sekunder med ca 3-4 minutter pause. En time før tok jeg også tiden. Da varte riene 40 sekunder med ca 4-5 minutter pause. Det gikk veldig fort og jeg hadde en veldig stresset mann ved siden av meg. S begynte i all hast og pakke ned det som manglet i fødebagen som toalettmapper o.l. Kroppen min hadde så mye smerte, så hver gang jeg hadde pause fra riene kastet jeg opp. Hvordan man kan beskrive disse smertene er umulig. Det er noe man må oppleve selv for og forstå hvilken smerter det er snakk om! Jeg kan si det gjorde vondt, men det skal det gjøre også.

♥

Den første timen sammen.

Når vi var på omvisning på sykehuset ble vi fortalt at det er mor som bør ringe føden. Det utsette jeg en god stund. Jeg sa alltid jeg skulle ringe selv etter denne rien var over. Det ble nok sagt en del ganger. Da var jeg allerede i så sterke rier at jeg kastet opp under hver pause. Jeg ble aldri i stand til å ringe selv! Takk gud for at vi bor nærme sykehuset! Til slutt måtte S ringe fordi jeg ikke klarte. Vi ble bedt om og komme med en eneste gang. S hadde allerede kjørt ut bilen og lagt inn all bagasjen vår. Da var det og komme seg til bilen. Vi har leilighet i 2. etasje og blokken vår har heis. Neeida… vi tok trappene! Når neste ri startet så var det et smertehelvete for og si det sånn. Dumme meg satte meg ned i trappen, men det var enda verre! Da måtte vi stå der til jeg var ferdig og forte oss til bilen når pausen startet. Jeg hadde så klart med spyposen. 

♥

Rett etter første stelling. Vi har fått skiftet og fått på henne ull.

Vi ankom sykehuset litt før 07 og måtte ta i bruk akuttmottaket sin inngang. S slepte meg av nærmest mulig inngangen og fulgte meg inn. Deretter løp han ut for og parkere bilen. Jeg ble møtt av personalet som hadde rullestol til meg. Haha.. jeg har aldri følt meg så..”pasient?” før. Jeg klarte ikke å gå noe særlig så da var det like greit. Jeg ble kjørt i all hast opp til 5. etasje og rett inn på fødestuen. Da gikk det litt mere opp for meg at fødselen faktisk er i gang! Jeg hadde ikke rukket og tenke på hvor langt fødselen hadde kommet. Jordmoren fortalte jeg allerede hadde en åpning på 5 cm. Halve jobben var gjort hjemme! Jeg ble spurt om jeg hadde noen ønsker for fødselen. Jeg svarte veldig fort med at jeg ville ha epidural. Hun skiftet temaet bort og lurte på om jeg ville ha lystgass. Hun fikk et ganske så raskt JA der også. Hva kan jeg fortelle dere om lystgass? Jo, det var HÆRLIG. Lystgassen ble veldig mye brukt i starten. Jeg brukte den nok litt for mye til tider, hehe. Det var jo gøy da. Hehe. Jeg vet ikke hvordan det er, men det var iallefall slik på meg. Jeg brukte den som sagt litt for mye til tider, så til slutt følte jeg den fikk mye mindre effekt. Det har jo så klart noe med at riene ble litt sterkere også. S var kjempe god støtte gjennom hele fødselen. Han ga meg massasje hele tiden når jeg var på fødestuen. Det var nok en tøff og hard jobb. Skal man massere en fødende kvinne må man bruke skikkelige krefter og ikke noe slapp, svak og slurvete massasje! 
Jeg er nokså sær og liker faktisk ikke massasje, men akkurat der og da hjalp det på mye! 

♥

Rett etter fødselen fikk vi servert champagne. Så klart alkoholfri.

Jeg klarte ikke og få i meg noe drikke mens jeg lå der fordi det kom opp igjen med en gang. Lystgassen hadde fått en mye svakere effekt. Jordmoren kommer inn igjen og spør om jeg vil i badekar. Varmt vann skal lindre smerten og det var alt jeg ville der og da. Jeg takket ja til tilbudet og dro opp ønsket om epidural igjen. Jordmoren fortalte alle de negative sidene med epidural. Jeg visste om det, men jammen fikk hun overtalt meg også. Jeg tror jeg svarte med noe lignende som: -OK, da kan vi vente litt til da. Det tok lang tid og fylle opp badekaret. Badekaret var i et annet og eget rom for seg selv. Da måtte jeg dessverre forlate lystgassen, men den funket ikke så bra mer uansett. 
Når jeg endelig kunne få gå til badekaret, eller rettere sagt: kjøre dit med rullestol. Da var jeg spent på om disse ryktene om lindring og varmt vann funket. Jeg hadde mine tvil med de sterke smertene jeg hadde. 
Vet dere hva? Jeg kan bekrefte at det stemmer! Smerten ble mye mindre med en gang jeg gikk oppi. S fortalte meg at han merket stor forskjell på meg når det kom til riene. Jeg slappet mye mere av. En annen fordel med badekar er at de reduserer bruk av medikamentell smertelindring. Alt var veldig fint i begynnelsen, men etter hvert ble det så varmt! Temperaturen var ca 37°c, og jeg følte jeg måtte “opp” for å puste. Vanntemperatur tilpasses det kvinnen synes er behagelig, men max ca 38 grader. Når jeg strekte meg opp for å puste var det veldig vondt med riene. Jordmoren satt i et hjørne og drakk kaffe. Hun sjekket fosterlyden når hun måtte det. Det var veldig greit for meg! Jeg har sett og hørt jordmødre som stryker den fødende på kinnet og prøver å gi trøst. Det hadde bare kommet til og irritert meg. Min jordmor spurte meg om hun skulle fortelle meg hva jeg skulle gjøre. Hun mente selv at det trengte hun overhodet ikke fordi jeg gjorde en så bra jobb selv. Det var faktisk veldig fint å høre. Da fortsette jeg slik jeg hadde gjort hele veien. Jeg tok i bruk pusteøvelsene vi lærte på kurset som faktisk funket bra! En annen ting jeg må få frem er mangel på nakkestøtte i badekaret. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg kunne ha ropt: “-JEG DRUKNER!!!”. Der hadde S en annen viktig jobb. Han måtte holde oppe hodet mitt så… ja.. jeg ikke druknet. Det er ikke så dramatisk som det høres ut som. Det virket slik der og da! Det ble veldig tungt for han stakkar og holde oppe det store, tunge hodet mitt såpass lenge. Til slutt merket jeg at han begynte og skjelve siden han var så sliten. Hodet mitt sank lengre og lengre ned, virket det som. Det fikk han også høre fra den fødende kvinnen, stakkar, hehe.
Til slutt fant jordmoren frem en stor pute som hun tok en pose over. Da kunne jeg bruke den som en støtte, men den var så stor at den måtte bli holdt nede. Det ble S som måtte holde den nede. Han har sagt i ettertid at det faktisk var like tungt som og holde hodet mitt. Det var på en måte mye bedre siden han fikk brukt noen andre muskler. 

♥  

Pressriene kom og det var her jeg fikk bruk for fødehistorien til venninna mi. Her var det ikke bønn mer, nå skulle jeg ha epidural!! Da hadde jeg kommet for langt, så nå var det for sent med epidural. 
Når man har disse sterke intense smertene er det eneste man vil og få babyen ut fortest mulig. Det lønner seg ikke. Man bør presse litt og litt, og det var det jeg gjorde. Da revner man ikke fult så mye. Jeg var fortsatt i badekar, og det var egentlig ikke planlagt at jeg skulle føde i badekaret? Men slik ble det altså denne gangen. Jeg ble spurt før det var for sent om jeg ville gå opp igjen, eller bli i badekaret. Jeg valgte å bli fordi smertene var så sterke. Det var også lite fristende og gå opp å være bløt, bli kald, måtte gå (kjøre rullestol) tilbake til fødestuen… nei.. jeg er glad jeg valgte å bli. Vannet mitt gikk rett før hun kom. Akkurat i denne perioden her ble jeg veldig tørst. Vi hadde med masse forksjellig godt og drikke, men det jeg hadde mest lyst på var sykehuset sin sportsdrikk. Mmm, det gikk med en mugge av det. 

♥

Hjemreisedagen.

Pressriene var på plass og det var bare og fortsette å presse, men ikke alt for mye. Når barnet fødes er det alltid 2 jordmødre tilstede i vannfødsel. Jordmor nr. 2 kom ganske kjapt inn. Dette gikk egentlig veldig fort, og plutselig var hele hun ute. Hun ble lagt på bringen min, og S fikk klippe navlestrengen. Han hadde ikke såå stort behov for det, men han fikk saksen av jordmødrene, så han hadde ikke så stort valg. Hehe! Den følelsen når Melinda ble lagt på bringen min var helt unik og fantastisk. Det er et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Alt av smerter var glemt og verden bestod plutselig bare av meg, Steinar og vår helt perfekte nydelige datter, Melinda. 

♥

Til tross for at jeg satt i et blodig stygt badekar, så var ikke det noe jeg tenkte over i det hele tatt. Det var så masse kjærlighet og blikkene var på jenta vår. Jeg var i veldig fin form etter fødselen, så da gikk jeg selv opp og tilbake til fødestuen. Der ble det sydd to sting på meg og vi feiret med alkoholfri champagne. Middag fikk vi også, og det var fantastisk med kjøttkaker og makaronistuing etter en fødsel. Det var ingen komplikasjoner under fødselen, alt gikk som det skulle. Jeg ble fortalt av jordmødrene at fødselen tok 4 timer. Vi kom på sykehuset kl 07 og Melinda ble født 10:55, men om man regner med arbeidet jeg gjorde hjemme blir det nok litt lengre. Jeg måtte rose jordmødrene når vi var ferdige. Jeg kunne ikke fått sagt det nok hvor flinke de var. Jeg fikk masse ros av dem, og de syntes det var fantastisk og se på at jeg klarte det så bra. Jeg må innrømme at jeg følte meg som en superkvinne! Jeg gjennomgikk en fødsel uten bedøvelse! Stolt nybakt mor 🙂

♥