jeg blir så glad!

Jeg må bare takke for alle kommentarene på forige innlegg. Jeg blir virkelig så GLAD av det dere skriver! Det eneste jeg vil er å hjelpe andre, men jeg hadde virkelig ikke forventet å få så god respons av det. Følelsen når jeg leser kommentarer som ”du er et forbilde” og ”du har et godt og varmt hjerte” er ubeskrivelig. Ja, jeg må skryte litt av kommentarene jeg får fordi de gjør meg virkelig glad!  

Jeg har fått høre av venner og bekjente at det jeg gjør er helt supert, og at de har respekt for meg! Det har jeg aldri hørt før, men det er selvfølgelig ikke jeg som skal ha mest oppmerksomhet! Jeg vil bare si TUSEN TAKK for alle fine kommentarer  

(Kanskje litt uforståelig, men det er autografen min under ”respekt”) 

min beste fredag på lenge!

Hei! For et par dager siden skrev jeg et blogginnlegg om mobbingen og trakasseringen som har skjedd i nabobygda mi. Les innlegget HER. Jenta som har blitt mobbet på det groveste heter Samrawit. Jeg leste et innlegg på facebook hvor noen skrev at dette har vippet over fra mobbing til kriminalitet. Jeg er fullstendig enig. Ungdommer har gått løs på kjellerdøra med øks og prøvd å brutt seg inn. Når familien var på tur, så har noen ungdommer brutt seg inn og gjort et ”lite” inbrudd. Familien har sittet i stua og grått mens disse ungdommene har herjet ute ved huset. Dere husker også kanskje at jeg skrev at jeg virkelig mente det jeg skrev, og at jeg måtte gjøre noe. Det har jeg gjort i dag! 

I dag klokken 18 var det folkeaksjon mot mobbing i Sør-Fron. Selvfølgelig skulle jeg dit! Jeg var på en ”måte” der. Jeg har veldig god kontakt med Ninni som sagt i tidligere innlegg. Hun har hjulpet denne familien i et halvt år. Jeg ville også være med å hjelpe! Samrawit kan ikke så bra norsk, og den eneste/ beste måten å lære norsk på er å henge med en god venn. Jeg har hørt så utrolig mye possitivt om denne jenta av Ninni, så jeg ville med stor glede bli kjent med henne. Jeg har sett kommentarene som dere har lagt igjen på bloggen min, og noen skriver at det ikke er så lett å bli kjent med henne. Dere understreker at hun er utrolig sjenert også. Jeg er delvis enig. Det går alltid an å bli kjent med folk, men du må gjøre det på rett måte.  

Jeg og Ninni reiste sammen til Samrawit og familien hennes. Jeg ble først møtt av broren hennes som dere ser på bildet under. Han var utrolig kjekk og grei gutt. Moren var den andre jeg møtte, og hun hadde et stort smil! Det gjorde meg glad. I soffaen satt Samrawit og virket redd og sjenert samtidig, men når jeg leste ansiktsuttrykket hennes visste jeg at dette var en utrolig sterk og positiv jente. Jeg begynte å snakke med Samrawit, og det viser seg at vi begge har utrolig mye til felles. Vi liker begge de samme filmene, sminke, sko, klær, Justin Bieber osv. 
Jeg og Ninni kom dit god tid før folkeaksjonen begynte.
Jeg vet ikke om alle dere som leser bloggen min følger med på alle artiklene om denne jenta. Men hun går ikke så langt utenfor huset. Blandt annet ikke en gang til butikken! Eller det værste, skolen. Hundrevis av folk møtte opp på folkeaksjonen for å støtte Samrawit, men hun selv dukket ikke opp selv. Hun vil helst holde seg unna rampelyset, og har også blandt annet avslått intervju med NRK.
Samrawit var fast bestemt på at hun ikke ville dra, så jeg og lillebroren ville være hos henne. Det er jeg glad for! Vi hadde det så gøy!
Vi snakket, lo, snakket, lo og snakket. Det sa klikk, så var vi godt kjent med hverandre. Jeg fikk lov til å sminke henne, fikse håret og kle hun opp! Hun ble da så fin til slutt, så vi hadde en photoshoot!  

Lillebroren til Samrawit  

Her fikser vi håret hennes. Hun har så utrolig kult hår!

Lillebroren hennes tok meg med på en liten omvisning. Han elsker Manchester United!

Hun fortalte meg noen historier som ungdommene har gjort. Under her ser dere bilde av døra som ungdommene har prøvd å hugget ned med øks. I hagen deres så jeg søppel som de har kastet. De har også knust glass der. Dette er bare helt tragisk og forferdelig.

Her er noen av bildene fra photoshooten vi hadde. Samrawit til venstre, og lillebroren til høyre. Er ikke jenta bare helt skjønn?

Det ble mange bilder av meg og lillebroren. Samrawit byttet antrekk hele tiden! Hehe, tror hun hadde fire-fem antrekk gjennom photoshooten vår. Utrolig koselig jente som er opptatt av mote! ^^

Det nærmeste vi gikk var hit. Her har jeg også zoomet en del. Men i de få sekunda vi sto her, så kom to små jenter og ga Samrawit roser! 

Kunne nesten tro hun er oppvokst med kamera forran seg. Hun tar seg så godt ut på bilder!   

To gutter kom på døra med fakkel.

Hun fikk utrolig mange koselige brev og tegninger!

”Til Freweini. Vi vil ha dere her”. De vurderer å flytte ut siden mobbingen har tatt helt over.

Utrolig masse blomster hun har fått. Det er fint å se at folk bryr seg. Boller fikk hun ôg!

Ên rose fra ên person.

Dama vi alle burde takke, og som jeg har full respekt for er Ninni! Uten henne hadde ikke noe av dette skjedd. Heller ikke folkeaksjonen. (Arkivbilde fra 24.03.12)

Jeg er så utrolig glad for at jeg har blitt kjent med Samrawit. Jeg visste fra første øyekast at hun hadde en fantastisk personlighet! Vi har allerde begynt å snakket om jentekveld med film og pizza. Dette blir supert! Dette er min beste fredag på lenge!  

picturezz

Hei! Vi mediafolk vettu løper bare rundt og knipser bilder hele tiden, neida. Haha. Vedder på at når 2 og 3-klassinger går forbi oss så tenker de ”herregud, se på 1.klassingene da som tar bilder av blomstene hele tiden. Bilder jeg tok i går:

 

Siri

Søte Ingrid!   

Ingrid og Jon-Ivar   

På skolen, så bruker vi Nikon kamera. Det er virkelig det værste jeg vet, så jeg må ta med mitt eget høyt elskede Canon kamera 

det er ikke bare bare å starte på ny skole

Det å starte på ny skole kan jeg skjønne er skummelt. Når det er nye fjes og se over alt. Det er spesielt når du kommer fra barneskolen og rett til ungdomsskolen. På barneskolen er man kanskje vandt til at det ikke er så mange gjenger, men heller at alle løper rundt og leker. Når man kommer til ungdomsskolen merkar man fort at folk ”grupperer” seg. Det merket jeg fort selv når jeg startet på ungdomsskolen. Husker jeg tenkte ”herregud, så kjedelig dette kommer til å bli”. 
Jeg tok feil! Jeg var utrolig heldig. Jeg kom i en klasse hvor alle var snille mot hverandre etter mitt syn. Jeg kunne bare hoppe inn i en gjeng og begynne å snakke om alt og ingenting. I mitt trinn var det heller ikke noen ”popularitets skala”. Kan hende at noen misslikte hverandre en liten periode, men da måtte det være en spesiell grunn. Tror jeg hadde ên krangel i løpet av hele ungdomsskolen. På trinnet mitt var det så og si nesten aldri drama. Alle var snille mot hverandre nesten. Desverre er det ikke alle som har det slik. 

Jeg ble kontaktet på facebook for ikke så veldig lenge siden. Tror jeg ikke skal nevne navnet. Jeg kan godt skjønne at man kan føle seg nokså utrygg på en helt ny skole, spesielt folka. Noen kan være tøffere bak skjermen og skrive ting der, enn på skolen. Alle som har det slik burde ha noen de kan snakke med. I dette tillfellet var det meg. Jeg kjente ikke personen, men jeg ville så gjerne hjelpe. 
Jeg vil ikke at noen skal ha det slik på skolen eller være utrygg. Personen som sendte meg meldingen går på skolen jeg gikk på. Jeg tok meg tid i dag morges til å gå til ungdomsskolen, og snakke med denne personen. Jeg ga h*n mange klemmer, og det er bare å snakke ut. Det er helt ok å felle noen tårer, da er man bare ekstra modig. Jeg fikk også møte venner av denne personen, og alle virket som en super gjeng! I ettertid fikk jeg høre at jeg var et forbilde, og det jeg sa hjalp personen så mye. Det må virkelig være noe av det fineste jeg har hørt, og jeg ble så glad! 
Jeg sitter med en god samvittighet, og jeg er så glad jeg kunne hjelpe selv om jeg ikke kjenner denne personen. Selv om det bare var ord.   

Arkivbilde. Klassen min på ungdomsskolen. Jeg var utrolig fornøy med klassen min, og må si jeg savner den gjengen!

mobbing tar helt over i nabobygda mi

På bildet under, så kan dere se tre damer. Hun til venstre er Ninni som er diakon/ sykepleier og er moren til venninna mi, Frøydis. Den vakre jenta i midten er hun det handler om. Hun blir så trakassert og mobbet på plassen hun bor på. Dama til høyre er mora til mobbeofferet. Hun bor i en liten bygd som heter Harpefoss, som er nabobygda mi. Frøydis og Aebykier har allerde møtt henne, og de kan virkelig ikke fatte hvorfor denne jenta blir mobbet på det groveste. 
Jeg må virkelig understreke ”GROVESTE”. Ta dere tid til å lese artikkelen under bildet, så skjønner dere hvorfor. Mobberne hadde også laget en facebook gruppe hvor det sto noe lignende som ”alle negre burde drepes”. Jeg kan virkelig ikke fatte at slike folk bor så nærme meg! Jeg blir kvalm av tanken på at noen av mobberne går på skolen min. Denne situasjonen har snart holdt på ett år nå, og de har ikke gjort noe med saken. Dette er så alvorlig, og jeg blir så lei meg.

MEN jeg skriver dette fordi jeg MENER DET. Når jeg mener det så holder det ikke kun å skrive et blogginnlegg om hvor forferdelig det er. Jeg må gjøre noe. Jeg har de siste timene tatt noen telefoner, og jeg skal få møte denne jenta jeg har hørt har en fantastisk personlighet. Jeg gleder meg så mye! Jeg håper jeg kan komme på besøk til henne i helga, eller omvendt. Jeg vil virkelig at denne jenta skal ha noen venner i nærområdet. 

Det å være brun gjør deg ikke mindre verdt enn andre. Skal jeg ta meg selv som eksempel? Jeg er selv brun. Viss man tenker slik har man ingenting å gjøre i dagens samfunn. Viss du er enig i at dette er galt, så del linken over bildet!

Kilde: http://www.gd.no/nyheter/article6221935.ece

For tre år sidan var Freweini Asfaha frå krigsherja Eritrea glad og såg fram til ein ny start i fredfylte Norge. Enda større glede vart det når ungane hennar, Samyawit (16) og Tesfazgi (14), kom til Harpefoss oktober i fjor. Endeleg kunne dei starte eit nytt liv og leve saman i fred og ro.

Slik har det ikkje gått. Opphaldet i Sør-Fron har blitt deira verste mareritt, og nå føler familien seg nesten like utrygge på Harpefoss som dei gjorde i Eritrea. Dei fryktar for livet sitt og har sete inne i stua fleire gongar og gråte saman medan ungdommar har herja utanfor.

Gjekk rundt med øks

– Glas blir knust på gardsplassen, blomsterkrukkene blir velta og ungdommar kastar snøballar på huset vårt. Nyleg var det ein med øks som gjekk rundt ute på gardsplassen og hogde i trea samstundes som han ropte. Før jul i fjor dansa nokre ungdommar utanfor huset vårt i to timar medan dei sang, seier mora Freweini.

Aller verst er det kanskje at det vart oppretta ein Facebook-profil som vart brukt til å terrorisere familien. På profilen stod det mellom anna at familien burde rundjulast og sendast ut av landet. «Dei lyg som f …» står det vidare. Denne profilen er nå fjerna.

Spytta på og kalla «svarting»

Også skulekvardagen har vorte eit mareritt for ungane. Samyawit tør ikkje å gå på skulen lenger. Det tok ikkje lang tid frå ungane starta på skulen til dei vart kalla for «svarting» og «tjuvar». Bannord som «fuck you» har vore vanleg.

Eg har ikkje vore på skulen sidan skulestart i august. Eg tør ikkje gå på butikken ein gong, seier Samyawit.

I løpet av skuledagen har ho opplevd at nokon har slengt døra i andletet hennar og hivd ryggsekken rundt. Ho har også opplevd å bli sparka på. Broren har opplevd at jamaldrande har spytta han i ansiktet. Mora bryt inn og fortel da sonen hennar kom heim frå skulen og fortalde at folk kalla ungane hennar for «svarting».

Må flytte frå her

– Han lurte på kva det skulle tyde. Kva skal ei mor seie til slikt? Kva har vi gjort for at folk oppfører seg slik mot oss? Eg trur at einaste løysinga er å flytte. Vi må til større plassar som er vant til å ta imot flyktningar, seier Freweini.

Ho har prøvd å ordne opp.

– Vi har informert politiet, og har elles hatt møte med skulen og mange andre vi trur kan hjelpe. Alle seier dei kan hjelpe og at det berre er å ringje dersom det fortset. Men kva hjelp det når situasjonen er like ille? Vi tenkjer på dette heile tida og er redde. Norge er eit trygt land, og når dei som plagar oss ikkje høyrer på skulen eller politiet, kva skal vi tru da? Eg vil at ungane mine skal ha like stor fridom og tryggleik som andre, seier Freweini.

Venninna til Freweini, Brit Ninni Fossli, som også er diakon i Nord-Fron, reagerte med vantru fyrste gongen ho høyrde kva familien opplevde.

– Eg kjenner Freweini gjennom torsdagstreffet på Frivilligsentralen på Vinstra. Vanlegvis er Freweini veldig blid og pratsam, men etter kvart såg eg at var noko som plaga ho. Men ho ville ikkje ut med kva det var. Til slutt så fortalde ho alt og eg er rysta, seier Fossli til GD.

Meir rysta vart ho da ho fekk høyre at fleire instansar er inne og har sett i gang tiltak, utan at situasjonen har vorte betre. Ho etterlyser eit system som fungerer betre og fangar opp slike situasjonar.

– På meg verkar det som om «alle» har visst om dette. Det har pågått sidan oktober i fjor, og det er fyrst nå tiltak blir sett i gang. Men nå er eg redd det er for seint. Situasjonen har låst seg, og tiltak skulle vore sett i gang tidlegare. Kvar er foreldra, kvar er medelevane, kvar er dei ansvarlege i systemet og kvar er alle andre? På meg verkar det som om folk er redde for å seie frå fordi forholda her er for små, seier Fossli.

Må vere medmenneske

Ho opplyser at mange er redde når dette kjem ut i pressa og mange har teke kontakt med henne.

– Men det bryr eg meg ikkje om. Det er jobben min å vere eit medmenneske og ta vare på folk. Eg er redd einaste løysinga for familien er å flytte. Det kunne gått betre for familien dersom dei hadde busett seg på Vinstra, som er vande til å ta imot flyktningar, seier Fossli.

 

anh og meg som små

Hei! På bildet under kan du se meg og Anh som små unger! Som jeg husker var vi veldig rampete, og vi var alltid med hverandre. Du så meg aldri uten henne i barnehagen, og ikke omvendt. Vi kunne krangle noen ganger (eller ofte). Jeg husker jeg hatet at hun fikk mer oppmerksomhet enn meg. Husker en dag vi nesten hadde lik genser, så fikk hun mer oppmerksomhet av genseren enn det jeg fikk! Da satt jeg på fanget til barnehagetanta og furta husker jeg. Selvfølig ville Anh sitte på fanget hennes også, men jeg ville ikke la henne. Da var det en ny krangel! 
Det var noe vi spiste utrolig mye av. Det var nesten bare det vi spiste. Steiner. Ja, vi satt og spiste småsteiner hele dagen! Minner  

Anh til venstre, og meg til høyre. Bildet er tatt på starten av 2000-tallet!

Slik ser vi ut i dag. Åå, vi har blitt så store. Hahah.. som tiden flyr!

Forresten så har jeg lagt ut en videoblogg på fanpagen min på facebook. Gjerne følg bloggen min der. Du finner den HER 

i eat brains

T-skjorte: NewYorker (gave fra Anh)

før jeg dør vil jeg…

Hei! Når jeg skypet med Jørund og Anh, så hadde vi leken ”før jeg dør vil jeg….”. Det er så mye jeg vil gjøre! Tenkte å dele noe av det på bloggen, men det er selvfølgelig mye mer!   

 Spise en STOR hamburger helt alene                            Få et kyss av Justin Bieber

 Tilbringe en hel natt i et hjemsøkt hus alene

 Hoppe i fallskjerm                                                                          Farge håret rosa 

 Hoppe i strikk                                                                          Gå til toppen av Mount Everest

 Svømme med delfiner                                                               Photoshoot med Tyra Banks

Si en ting du vil gjøre før du dør! 

leserbilder

Hei! Jeg har ryddet litt i mailen min, og jeg har funnet masse leserbilder som jeg trodde jeg hadde åpnet. Noen gamle, og noen nye:

Har møtt noen lesere mens jeg har jobbet på Sinclair. Utrolig koselig! 

Møtte disse to søte jentene på min siste jobbdag 

Dette bildet er fra sommerferien i Stryn. 

Takk for at dere lager så mange finer bilder til meg! Viss du vil lage noe til meg, så kan du godt sende det på mail til meg ([email protected]