Klokken nærmer seg 03 på natten, men jeg er i tenkemodus. Jeg må skrive. Jeg tenker på den dagen jeg fant ut at jeg var gravid. Så har det seg slik at man enten blir glad for å bli gravid, eller så blir man lei seg. Jeg vet ikke hva jeg var når jeg tenker tilbake. Kanskje en miks av begge deler. Eller først var jeg lei meg, så ble jeg glad, så ble jeg lei meg igjen. Ja, en rar miks.
26. februar. 2015 kl 06:31 fikk jeg svaret på graviditetstesten som sjokkerte livet av meg. Da hadde jeg lille Melinda i magen. Tanker og bekymringer strømmet på. Jeg klarte ikke å stå på beina. Jeg klarte ikke å puste! Med de to spinkle, skjelvende beina mine, klarte jeg å komme meg stille og forsiktig ut av leiligheten. Jeg var så redd! S lå og sov når jeg klarte å snike meg ut. På den tiden hadde vi ikke vært sammen så lenge. Jeg følte meg kanskje ikke helt trygg. Jeg turte ikke å si noe.
Når jeg hadde fått tilbake pusten ringte jeg B, som på den tiden bodde langt unna meg. Hun skjønte det med en gang. Hun klarte å roe meg ned. Hva skulle jeg gjort uten bestevenninnene mine? Jeg er så inderlig glad jeg har to gode bestevenninner som jeg har hatt siden barndommen! Når vi snakket dukket emne om abort opp. Jeg husker jeg sa med en gang til henne når hun spurte: Abort, nei det kommer ikke på tale!! Jeg hadde nettopp fylt 18 år, var vettskremt og sjokkert. Tenk at jeg sa det da så bestemt! Jeg husker ikke helt hva B svarte, men noe slik som: så bra! Jeg skal bli tante!!
Så hva skulle jeg gjøre videre nå? Jeg trengte bestevenninnen min, Anh. Hun er så fornuftig, bare hun vil! Snill, omtenksom og grei å snakke med<3 Jeg ringte henne og slo rød alarm. Da droppet hun absolutt alt hun hadde av planer de neste dagene for meg. Hun bor flere mil fra hvor jeg bor. Jeg hoppet rett på neste tog. Jeg hadde noen timer å tenke mens jeg satt på toget. Det var så surrealistisk. Jeg fikk så mange sommerfugler i magen når jeg satt på toget, det føltes ut som en hel dyrehage. Jeg tror kanskje jeg gledet meg litt også? Det var så mange følelser og tanker som bare spinnet rundt i hodet mitt. Jeg hadde også dårlig samvittighet fordi jeg plutselig bare dro. Jeg trengte rett og slett litt tid for meg selv. Jeg måtte fordøye det selv før jeg fortalte S. Ikke minst trengte jeg bestevenninna mi.
Jeg fortalte ikke Anh på tlf hvorfor jeg slo rød alarm. Det trengte jeg ikke. Hun skjønte det hun også. Når jeg endelig kom frem til Sarpsborg tok vi runden med å kjøpe graviditetstester. Alle viste det samme som den første.
Jeg skulle overnatte hos Anh et par dager. Eller, det var planen. Jeg var helt utkjørt etter alt dette, så jeg var veldig klar for å bare slappe av. Hjemme hos Anh var det et familiemedlem på en “ikke-så-bra-dag”. Det var jeg vandt med for h*n har noen dårlige dager nå og da. For å føle seg bedre må den personen alltid ha noen å rakke ned på. Er det ikke trist når folk er slik. Denne nedtråkkingen startet på Anh. Anh har så bein i nesa og er så flink til å snakke for seg. Fy fader som jeg ser opp til den dama! Siden Anh er så tøff, så førte dette videre på meg. Jeg ble så verbalt angrepet av dette familiemedlemmet at jeg har ikke ord! Jeg har aldri i hele mitt liv opplevd noen som har sagt så stygge ting til meg! Jeg tror jeg aldri har vært så lei meg. Jeg var så overrasket og lei meg at jeg klarte ikke å si et ord. Tårene bare raste ned og jeg så sikkert ut som den svakeste personen på jord. Vet dere hva?! Akkurat DET er noe jeg angrer på i livet mitt. HVORFOR stod jeg ikke opp og snakket for meg. Dette var overhode ikke greit. Man skulle da tro at et voksent menneske i midten av 20-årene visste bedre. Jeg hadde hatt en lang dag. Ikke minst hadde jeg funnet ut at jeg var uforventet gravid!! Jeg hadde så mye annet som foregikk i hodet mitt. Jeg har verdens beste bestevenninne som sto opp og forsvarte meg! Jeg kjenner jeg får tårer i øynene når jeg skriver dette fordi… det eneste jeg tenker på er hvor fantastisk Anh er<3
Det endte med at jeg og Anh dro bort et par dager for å samle tankene. Det klarte vi. Vi danset, lo, sang, skravlet og så film til langt på natt. Til tross for den vonde dagen som var den 26.februar, så var alle andre dager fine. Viss vi ser bort i fra den ekstreme kvalmen jeg hadde i svangerskapet. Etter to dager, dro jeg hjem og var klar til å fortelle S den store nyheten. Han ble selvfølgelig overrasket. Det var han en stund også. Til slutt ble det en gladnyhet om at vi ventet en liten jente!:-) Muligheten for abort var der noen uker, men siden dag 1, så var jeg ganske klar på at det skulle ikke skje.
LYKKELIG SLUTT!! ♥
Hadde jeg tatt en test nå i dag som hadde vist positivt, så hadde det vært veldig annerledes!! Da hadde jeg hylt, danset, skreket og ropt av lykke!! Jeg og S har selvfølgelig lyst på flere barn sammen (edit: jeg har lyst på tre til, mens S greier seg med én til..). Vi planlegger ingen barn akkurat nå, eller i nærmeste framtid. Vi er ganske enige om at det passer Melinda å bli storesøster når hun er ca 3 år? Nå skal vi bare nyte hver dag mens den lille jenta vår fortsatt er baby<3
Fødehistorien min har jeg fortalt utallige ganger til folk nå. Av en eller annen grunn blir jeg heller ikke lei av å fortelle den. Nå gleder jeg meg til å dele den med dere! Det som hjalp meg veldig mye gjennom fødselen var fødehistorien til en venninne som hun fortalte rett før det var min tur. I ettertid har jeg takket henne masse! Når man er førstegangsfødende vet man ikke akkurat hva man kan vente. Kanskje min fødehistorie også kan hjelpe noen som snart skal føde, eller tenker og gjøre det? Jeg håper det!
I løpet av de 9 månedene hørte jeg mye fint, men mest skrekkelige ting om fødselen. Jeg så filmer, programmer, var på kurs og leste i hytt og pine om fødsler. Likevel forberedte jeg meg ikke noe særlig på min egen fødsel. Jeg ville nok bare ha kunnskap om temaet. Jeg gjorde ingen spesielle tanker om hvordan fødselen min skulle være. Det syns jeg var rett av meg. Jeg hadde så klart noen tanker som f.eks ønske om bedøvelse. Det var den ene tanken jeg hadde, den andre var at jeg skulle føde helt vanlig. Det var ingen vits å planlegge noe, for ingenting ble som det lille jeg hadde tenkt.
Det siste magebildet. Bildet er tatt noen timer før riene startet. Lite visste jeg da at dette var kvelden fødselen skulle starte! Jeg var i svangerskapsuke 39 (38+4).
Det var søndag og 13 dager før termin. Tidlig på dagen hadde vi besøk av familie og jeg var i toppform. Ingen plager, ikke en gang kvalme! Vi spiste is, drakk kaffe og koste oss masse. Jeg var i så fin form at vi ble med ut på restaurant på ettermiddagen. På kvelden dro vi til en kamerat av S for å se fotballkamp. Mens jeg satt i sofaen kjente jeg det begynte å komme noen smerter nederst i korsryggen. Det var ikke noe særlig jeg tenkte over. Jeg var vandt til og ha vondt i ryggen nå og da, men dette var på en ny plass. Vanligvis har jeg hatt mest vondt på sidene, men nå var det mer på midten. Det var mange puter i sofaen, så jeg prøvde og stable det opp så det skulle bli bedre. Det ble det ikke. Disse ryggsmertene ble bare verre med hver time som gikk. Dette var ikke noe jeg fortalte fordi det var vanlig for meg og ha litt smerter nå og da. Jeg hadde ikke en eneste liten tanke om at dette var starten på fødselen min.
♥
Vi kom oss hjem og jeg kastet meg ned på sofaen. S åpnet pcn for å jobbe. Mens jeg hvilte kjente jeg det begynte og bli litt rart i magen. Kort tid senere hadde dette forandret seg til å bli ubehagelig. Èn time senere føltes det ut som kraftige menssmerter. Den type der du bare vil krype under dyna og legge deg i fosterstilling. S jobbet så bra og effektivt. Jeg sa ingenting fordi jeg ville ikke forstyrre. Jeg tror jeg har hatt en skrue løs fordi jeg tenkte heller ikke at dette kunne være starten på fødselen. Jeg tenkte det var kraftige kynnere og jeg hadde vært i for mye aktivitet den dagen. Toalettbesøkene var hyppigere enn noen gang. Mens jeg hadde disse kraftige “menssmertene”, merket jeg det hadde kommet noe ekkelt-rosa-slim-ish. NÅ var det på tide å google. Google fortalte meg at slimproppen hadde gått! Jeg leste en god stund om slimproppen mens S fortsatt jobbet på pcn. Jeg leste meg frem til at livmorhalsen er i gang med og åpne seg. Det sto klart og tydelig “Fødselen er i gang”. Jeg trodde jeg skulle besvime inni meg. Kanskje det var på tide og fortelle S dette nå? Neidaa.. jeg spurte heller om vi skulle gå og legge oss.
Som svar til det, fikk jeg et nei. Han ville gjøre ferdig det han holdt på med. Jeg begynte og hinte flere gangen om at vi gjerne kunne legge oss snart. Vi legger oss alltid samtidig, hehe. Til slutt begynte disse kynnerne/ menssmertene som jeg har uttalt det som og gjøre veldig vondt. Så vondt at man kunne se det på meg. Jeg spurte en siste gang: -kanskje vi skal gå og legge oss nåå?! S ser på meg og spør om alt er bra. Jeg latet som jeg ikke hadde noen smerter og svarte svakt ja. Han spurte om jeg var kvalm. Når jeg var gravid og plutselig ble litt rar, da var jeg som oftest kvalm. Han ville tydeligvis ikke bli med og legge seg. Til slutt brøt jeg ut med: -Jeg har SÅÅÅ vondt!!! Det var ingen tvil lengre, dette var rier! Nå ble pcn kastet til side og all fokus på meg. Hehe. Jeg tenkte kanskje det skulle bli bedre om jeg klarte og sovne. Så da fikk jeg han endelig med på det. Det var en dårlig idé! S klarte heldigvis og sove i 2t, men jeg hadde ingen sjangs. Etter de 2 timene S klarte og sove prøvde jeg og ta tiden på riene. Da varte de 50 sekunder med ca 3-4 minutter pause. En time før tok jeg også tiden. Da varte riene 40 sekunder med ca 4-5 minutter pause. Det gikk veldig fort og jeg hadde en veldig stresset mann ved siden av meg. S begynte i all hast og pakke ned det som manglet i fødebagen som toalettmapper o.l. Kroppen min hadde så mye smerte, så hver gang jeg hadde pause fra riene kastet jeg opp. Hvordan man kan beskrive disse smertene er umulig. Det er noe man må oppleve selv for og forstå hvilken smerter det er snakk om! Jeg kan si det gjorde vondt, men det skal det gjøre også.
♥
Den første timen sammen.
Når vi var på omvisning på sykehuset ble vi fortalt at det er mor som bør ringe føden. Det utsette jeg en god stund. Jeg sa alltid jeg skulle ringe selv etter denne rien var over. Det ble nok sagt en del ganger. Da var jeg allerede i så sterke rier at jeg kastet opp under hver pause. Jeg ble aldri i stand til å ringe selv! Takk gud for at vi bor nærme sykehuset! Til slutt måtte S ringe fordi jeg ikke klarte. Vi ble bedt om og komme med en eneste gang. S hadde allerede kjørt ut bilen og lagt inn all bagasjen vår. Da var det og komme seg til bilen. Vi har leilighet i 2. etasje og blokken vår har heis. Neeida… vi tok trappene! Når neste ri startet så var det et smertehelvete for og si det sånn. Dumme meg satte meg ned i trappen, men det var enda verre! Da måtte vi stå der til jeg var ferdig og forte oss til bilen når pausen startet. Jeg hadde så klart med spyposen.
♥
Rett etter første stelling. Vi har fått skiftet og fått på henne ull.
Vi ankom sykehuset litt før 07 og måtte ta i bruk akuttmottaket sin inngang. S slepte meg av nærmest mulig inngangen og fulgte meg inn. Deretter løp han ut for og parkere bilen. Jeg ble møtt av personalet som hadde rullestol til meg. Haha.. jeg har aldri følt meg så..”pasient?” før. Jeg klarte ikke å gå noe særlig så da var det like greit. Jeg ble kjørt i all hast opp til 5. etasje og rett inn på fødestuen. Da gikk det litt mere opp for meg at fødselen faktisk er i gang! Jeg hadde ikke rukket og tenke på hvor langt fødselen hadde kommet. Jordmoren fortalte jeg allerede hadde en åpning på 5 cm. Halve jobben var gjort hjemme! Jeg ble spurt om jeg hadde noen ønsker for fødselen. Jeg svarte veldig fort med at jeg ville ha epidural. Hun skiftet temaet bort og lurte på om jeg ville ha lystgass. Hun fikk et ganske så raskt JA der også. Hva kan jeg fortelle dere om lystgass? Jo, det var HÆRLIG. Lystgassen ble veldig mye brukt i starten. Jeg brukte den nok litt for mye til tider, hehe. Det var jo gøy da. Hehe. Jeg vet ikke hvordan det er, men det var iallefall slik på meg. Jeg brukte den som sagt litt for mye til tider, så til slutt følte jeg den fikk mye mindre effekt. Det har jo så klart noe med at riene ble litt sterkere også. S var kjempe god støtte gjennom hele fødselen. Han ga meg massasje hele tiden når jeg var på fødestuen. Det var nok en tøff og hard jobb. Skal man massere en fødende kvinne må man bruke skikkelige krefter og ikke noe slapp, svak og slurvete massasje! Jeg er nokså sær og liker faktisk ikke massasje, men akkurat der og da hjalp det på mye!
♥
Rett etter fødselen fikk vi servert champagne. Så klart alkoholfri.
Jeg klarte ikke og få i meg noe drikke mens jeg lå der fordi det kom opp igjen med en gang. Lystgassen hadde fått en mye svakere effekt. Jordmoren kommer inn igjen og spør om jeg vil i badekar. Varmt vann skal lindre smerten og det var alt jeg ville der og da. Jeg takket ja til tilbudet og dro opp ønsket om epidural igjen. Jordmoren fortalte alle de negative sidene med epidural. Jeg visste om det, men jammen fikk hun overtalt meg også. Jeg tror jeg svarte med noe lignende som: -OK, da kan vi vente litt til da. Det tok lang tid og fylle opp badekaret. Badekaret var i et annet og eget rom for seg selv. Da måtte jeg dessverre forlate lystgassen, men den funket ikke så bra mer uansett. Når jeg endelig kunne få gå til badekaret, eller rettere sagt: kjøre dit med rullestol. Da var jeg spent på om disse ryktene om lindring og varmt vann funket. Jeg hadde mine tvil med de sterke smertene jeg hadde. Vet dere hva? Jeg kan bekrefte at det stemmer! Smerten ble mye mindre med en gang jeg gikk oppi. S fortalte meg at han merket stor forskjell på meg når det kom til riene. Jeg slappet mye mere av. En annen fordel med badekar er at de reduserer bruk av medikamentell smertelindring. Alt var veldig fint i begynnelsen, men etter hvert ble det så varmt! Temperaturen var ca 37°c, og jeg følte jeg måtte “opp” for å puste. Vanntemperatur tilpasses det kvinnen synes er behagelig, men max ca 38 grader. Når jeg strekte meg opp for å puste var det veldig vondt med riene. Jordmoren satt i et hjørne og drakk kaffe. Hun sjekket fosterlyden når hun måtte det. Det var veldig greit for meg! Jeg har sett og hørt jordmødre som stryker den fødende på kinnet og prøver å gi trøst. Det hadde bare kommet til og irritert meg. Min jordmor spurte meg om hun skulle fortelle meg hva jeg skulle gjøre. Hun mente selv at det trengte hun overhodet ikke fordi jeg gjorde en så bra jobb selv. Det var faktisk veldig fint å høre. Da fortsette jeg slik jeg hadde gjort hele veien. Jeg tok i bruk pusteøvelsene vi lærte på kurset som faktisk funket bra! En annen ting jeg må få frem er mangel på nakkestøtte i badekaret. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg kunne ha ropt: “-JEG DRUKNER!!!”. Der hadde S en annen viktig jobb. Han måtte holde oppe hodet mitt så… ja.. jeg ikke druknet. Det er ikke så dramatisk som det høres ut som. Det virket slik der og da! Det ble veldig tungt for han stakkar og holde oppe det store, tunge hodet mitt såpass lenge. Til slutt merket jeg at han begynte og skjelve siden han var så sliten. Hodet mitt sank lengre og lengre ned, virket det som. Det fikk han også høre fra den fødende kvinnen, stakkar, hehe. Til slutt fant jordmoren frem en stor pute som hun tok en pose over. Da kunne jeg bruke den som en støtte, men den var så stor at den måtte bli holdt nede. Det ble S som måtte holde den nede. Han har sagt i ettertid at det faktisk var like tungt som og holde hodet mitt. Det var på en måte mye bedre siden han fikk brukt noen andre muskler.
♥
Pressriene kom og det var her jeg fikk bruk for fødehistorien til venninna mi. Her var det ikke bønn mer, nå skulle jeg ha epidural!! Da hadde jeg kommet for langt, så nå var det for sent med epidural. Når man har disse sterke intense smertene er det eneste man vil og få babyen ut fortest mulig. Det lønner seg ikke. Man bør presse litt og litt, og det var det jeg gjorde. Da revner man ikke fult så mye. Jeg var fortsatt i badekar, og det var egentlig ikke planlagt at jeg skulle føde i badekaret? Men slik ble det altså denne gangen. Jeg ble spurt før det var for sent om jeg ville gå opp igjen, eller bli i badekaret. Jeg valgte å bli fordi smertene var så sterke. Det var også lite fristende og gå opp å være bløt, bli kald, måtte gå (kjøre rullestol) tilbake til fødestuen… nei.. jeg er glad jeg valgte å bli. Vannet mitt gikk rett før hun kom. Akkurat i denne perioden her ble jeg veldig tørst. Vi hadde med masse forksjellig godt og drikke, men det jeg hadde mest lyst på var sykehuset sin sportsdrikk. Mmm, det gikk med en mugge av det.
♥
Hjemreisedagen.
Pressriene var på plass og det var bare og fortsette å presse, men ikke alt for mye. Når barnet fødes er det alltid 2 jordmødre tilstede i vannfødsel. Jordmor nr. 2 kom ganske kjapt inn. Dette gikk egentlig veldig fort, og plutselig var hele hun ute. Hun ble lagt på bringen min, og S fikk klippe navlestrengen. Han hadde ikke såå stort behov for det, men han fikk saksen av jordmødrene, så han hadde ikke så stort valg. Hehe! Den følelsen når Melinda ble lagt på bringen min var helt unik og fantastisk. Det er et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Alt av smerter var glemt og verden bestod plutselig bare av meg, Steinar og vår helt perfekte nydelige datter, Melinda.
♥
Til tross for at jeg satt i et blodig stygt badekar, så var ikke det noe jeg tenkte over i det hele tatt. Det var så masse kjærlighet og blikkene var på jenta vår. Jeg var i veldig fin form etter fødselen, så da gikk jeg selv opp og tilbake til fødestuen. Der ble det sydd to sting på meg og vi feiret med alkoholfri champagne. Middag fikk vi også, og det var fantastisk med kjøttkaker og makaronistuing etter en fødsel. Det var ingen komplikasjoner under fødselen, alt gikk som det skulle. Jeg ble fortalt av jordmødrene at fødselen tok 4 timer. Vi kom på sykehuset kl 07 og Melinda ble født 10:55, men om man regner med arbeidet jeg gjorde hjemme blir det nok litt lengre. Jeg måtte rose jordmødrene når vi var ferdige. Jeg kunne ikke fått sagt det nok hvor flinke de var. Jeg fikk masse ros av dem, og de syntes det var fantastisk og se på at jeg klarte det så bra. Jeg må innrømme at jeg følte meg som en superkvinne! Jeg gjennomgikk en fødsel uten bedøvelse! Stolt nybakt mor 🙂
Hvordan kostholdet mitt har vært i svangerskapet har jeg ikke skrevet så mye om. I første trimester er det ikke så mye jeg har å si fordi da spiste jeg jo nesten ikke. Jeg var rett og slett alt for dårlig. Da var det viktig at jeg gikk på kosttilskudd for gravide for å få i meg vitaminer. I første trimester er også da man bør være mest mulig forsiktig. Dere har sikkert hørt at det er flere matvarer man ikke skal spise som gravid. Blant annet spekemat og en rekke myke/ halvmyke oster. Listen er lang der! Kjøttpålegg var jeg veldig usikker på. Alt burde jo bli varmebehandlet hadde jeg hørt. I hele første trimester og langt ut i det andre var jeg ganske nazi på hva jeg spiste og fulgte disse punktene veldig nøye. Kostholdet mitt var veldig kjedelig og jeg spiste stort sett det samme. Vanligvis elsker jeg mat! Det var nokså trist og ikke kunne spise hva jeg virkelig hadde lyst på. Når jeg hadde kommet et godt stykke ut i det andre trimesteret syns jeg det var på tide med en forandring. Da hadde jeg kommet nokså langt ut i graviditeten at jeg syns selv at nå trengte jeg ikke å være så nazi mer. Det første jeg gjorde da var å: kjøpe ferskt brød og salami!! Åhh, det hadde jeg lengtet etter. Jeg skal love dere at DET smakte godt!! Da ble mannen i huset veldig lykkelig også. S ville ikke spise noe som kunne friste meg, så han har holdt seg unna alt jeg ikke har kunnet spise. Det er en bakterie som heter listeria som kan være i kjøttet (selv om det har blitt kokt/ varmebehandlet) og blitt satt kaldt. Risikoen er minst jo ferskere kjøttpålegget er, så vi passer alltid på datoen og at det er fra en stor leverandør (som Gilde). Nei-listen rundt sjømat er også veldig lang, men jeg har ikke tatt meg bryet om å se på hele en gang. Æsj, jeg missliker veldig sterkt sjømat! Når jeg kom i tredje trimester har jeg spist en annen ting jeg elsker, spekemat! Spekemat med potetsalat, åfyy *sikle*. Jeg var sikker på jeg hørte den halleluja-melodien når jeg tok første bit. Grunnen til at man ikke skal spise spekeskinke er fordi risikoen for fosteret ved toxoplasmoseinfeksjon er størst de første ukene av svangerskapet. Alt har en større risiko de første ukene, men jeg tenker -når man har kommet et godt stykke inn i graviditeten trenger man ikke å være så nazi mer. Så klart må man være forsiktig med holdbardatoen osv, men det får være måte på. Heldigvis er det mye på “nei-listen” som jeg ikke liker! Bestiller jeg f.eks biff ute, så sier jeg ifra om at jeg vil ha den godt stekt 🙂 Jeg får veldig ofte høre at jeg skal spise for to, men det er ikke sant. Det er ikke så mye ekstra man trenger. I første trimester trenger man kun en frukt ekstra om dagen. I andre trimester kan man hive på et ekstra mellommåltid og i tredje trimester, to mellommåltider.
God kveld! I dag har jeg hatt familie på besøk, hyggelig og ha noen barn i hus også! Jeg har faktisk hatt besøk hver dag denne uken. Jeg blir kjempe glad for å få besøk når mannen jobber så mye. Da blir jeg ikke så mye alene. Jeg er i permisjon nå og bare venter på at noe skal skje. Ellers har jeg begynt og se på serien Okkupert! Den tror jeg har falt i smak. En annen ting er at i dag har jeg gått inn i svangerskapsuke 39!! Nå nærmer det seg slutten! Det er masse bevegelser og jeg kjenner til og med press nedover til tider. Plis, jeg håper det er et tegn på at hun vil komme litt tidligere. Jeg er litt lei av å vente nå, hehe.
(Jeg ser ut som en ball……)
Jeg, som 99% andre gravide med smarttelefon har en eller annen slags gravid-app. Jeg følger ivrig med hver uke, og denne uken står det:
“Barnet:Barnets totale lengde er nå ca. 48-50 cm, og det veier ca 3.2 kg i starten av uken og ca 3.37 kg i slutten. Barnets fosterveske fornyes hver tredje time. Navlestrengen er omtrent like lang som barnet ditt. Barnet har mindre plass nå i slutten av graviditeten, noe som innebærer at bevegelsene blit litt annerledes, men ikke mindre hyppige av den grunn. Du skal kjenne liv i magen hver dag. Hvis du er bekymret for at barnet beveger seg mindre, må du kontakte helsevesenet umiddelbart, uansett tidspunkt på døgnet. Stol på magefølelsen.”
“Mamma: Livmorhalsen modnes nå foran fødselen. Du kan føle deg tung, trøtt og ha kraftige kynnere. Du går kanskje ikke opp i vekt lengre, og noen går til og med ned de siste ukene før fødselen. Hvis du er engstelig, er det viktig at du tar opp dette med jordmor. Det er vanlig at søvnen blir forstyrret, så sørg for å hvile så ofte du kan.”
Vi har også en veldig fin bok hvor det står uke for uke oppdateringer for mor og far. Det leser vi høyt opp hver torsdag ♥
Mitt siste jordmorbesøk var på mandag. De samme prøvene tas hver gang ? blodtrykk og urin. Alt så kjempe fint ut! Helt perfekt om jeg skal sitere henne. Det er musikk for mine ører og høre. Jordmoren min er så skjønn! Hun er så hyggelig og jeg kunne ikke vært mere heldig. Jeg har gått til andre jordmødre og leger, men fy søren jeg er glad jeg byttet! Det er godt å føle at man blir tatt vare på av jordmoren♥ Blodprosenten min var også bra. Hodet til babyen er festet helt fint og hun er ganske sikker på at jeg får en fin fødsel. Det er ingenting som tyder på at det skal oppstå komplikasjoner. DET er beroligende å høre. Jeg må bare skryte litt mer av jordmoren min når jeg først er i gang. Hun bryr seg veldig masse om at jeg har det bra. Det virker som at det ikke er noe som er mer viktig! Vi snakker ikke kun om graviditet, fødsel og alt som hører innenfor den rammen. Vi snakker om alt mulig, private ting også. Akkurat spesifikt hva det er, blir litt for privat å trykke ned på bloggen! Hehe, men det viktigste er at jeg som snart kommende mor føler meg trygg hos jordmoren min ♥
Senere samme mandagen var jeg og S på omvisning på sykehuset. I starten av september møtte jeg en dame i klesbutikken som ga meg noen tips og råd. Jeg har forresten skrevet om henne i detteblogginnlegget. Vi har jo nesten samme termindato. Når vi skulle gå fra hverandre sa vi “da skal man ikke se bort i fra at vi ser hverandre snart igjen!”. Vi var begge på omvisningen samme dato! Hehe, kanskje jeg ser henne i barseltiden også? Hun virker iallefall veldig hyggelig:-) Omvisningen startet med en powerpoint-presentasjon der vi fikk informasjon om alt fra parkering, fødestuer, barselopphold, mat og kantine osv. Deretter fikk vi enkelt sagt en omvisning rundt. Jeg krysser fingrene for at jeg får et nyoppusset familierom! Det kommer helt an på hva som er ledig.
Denne tirsdagen var jeg og S på siste del av det foreldreforberedende kurset. Denne gangen var det to helsesøstre som ledet, og ikke jordmødrene. Det var mest snakking og vi så en film om amming. Masse ammesnakk! Av og til kunne jeg kjenne at øynene ble litt tunge og det ble litt gjesping. Ellers er det bra med informasjon vi får på slike kurs.
Det har også blitt litt nytt i det siste som jeg tenker dere vil se! Det går mye i rosa, heheh det blir aldri nok rosa. Denne boken er mest til planlegging. Smått har jeg begynt å tenke på dåpen. På fremsiden står det “The beginning of something brilliant”. Passet veldig bra! De superduper-søte tøflene fikk jeg av venninna mi, Ronja♥ Var de ikke skjønne?!
Mamma var her på lørdag og vi ruslet rundt i gågaten. Det er et must å gå innom babybutikken nå om jeg først passerer. Se hva hun kjøpte til barnebarnet sitt (noe av det er kanskje valgt ut av meg… hehhe). Jeg fikk også endelig kjøpt nyfødtsetet jeg manglet til Stokke-badekaret vårt.
Se på dette finefine fotoalbummet! Det har plass til mange bilder, så er det linjer ved siden av hvor det er plass til å skrive. Jeg og S var i dåp søndagen som var og vi var tidligere på leting etter dåpsgave. Da snublet vi over dette albumet som jeg klarte å rive med meg. Hehe!
♥ Er du fortsatt venninne med Anh? Jeg og Anh har vært bestevenninner i snart 16 år. SELVFØLGELIG er vi like gode venner. Det er bare at vi ikke har sett så veldig mye til hverandre nå i det siste. I denne graviditeten har formen min vært helt elendig som dere vet. Det er først nå den er bra. Jeg var ikke så ivrig på å møte folk når jeg var så kvalm som jeg var. Toalett var jeg avhengig av og ha i nærheten hele tiden. Vi har snakket på telefon veldig ofte, flere ganger i uken. Med “snakket” mener jeg at vi gjorde, og ikke gjør lengre. Hvorfor? JO, nå skal jeg fortelle dere hvor spontan bestevenninna mi er. Herlighet hun er nesten like ille som jeg var før. Det er ikke mange ukene siden hun ringte meg og var smålei seg og hadde dårlig samvittighet. Samtidig som hun var glad. Hun fortalte meg at hun skulle flytte til Hellas -et tilbud hun hadde fått samme dag og takket ja til med en gang. Hun fortalte meg hun skulle være borte i ca 1 år. Jeg ble kjempe glad på hennes vegne! Tenk noe så spennende. Hun skal så klart jobbe der. “Når flytter du”, spurte jeg. “Om… to dager”, fikk jeg som svar tilbake. HÆ?! Det var veldig uforventet. Jeg vet hun trives så godt på eventyret hun er på nå, og det er det viktigste.
♥ Hva er det beste/værste med å være gravid? Værste: – Kvalmen. Den kommer øverst på listen hos meg! Den største plagen disse månedene har definitivt vært denne stygge kvalmen. – Hyppige toalettbesøk. Jeg er såå lei av våkne mange ganger fordi jeg må tisse, IGJEN. Selv om jeg ikke sliter så mye med kvalmen mer, bør jeg alltid ha en do i nærheten. – Trøtthet. Jeg har perioder hvor det ikke er så ille, men når den først treffer så blir jeg skikkelig sliten og trøtt. – Ventetiden…. Frøken utolmodig her vil ha jenta si NÅ! Kun 18 dager igjen, men av og til kan det virke litt lenge også. – Man puster og peser som en hval. – Nå helt på slutten kjenner jeg det er veldig trangt. Jeg føler ikke jeg får puste ordentlig, spesielt når jeg er ute blant folk og prøver å sitte pent. – Halsbrann på kvelden når jeg er klar til å legge meg. – Bekymringer. Det er forferdelig og måtte gå og bekymre seg. Heldigvis har jeg alltid noen jeg kan ringe.
Beste: – Tanken på at du bærer et liv inni deg. Et liv som jeg og kjæresten min har skapt og skal være med oss resten av livet ♥ – Man trenger ikke å bekymre seg for å se tykk ut. Det er meningen du skal være tykk! – Spark og bevegelser. Ååh trenger jeg å si mer om det? – Følge med på at magen vokser. Det var veldig spennende fra uke 30. Da voks den fort! – Tryggheten. Når S legger hånden sin på magen min. Alt føles så riktig, trygt og godt. – Stelle i stand. Jeg elsker å ordne og styre med babyting, omså det bare er å vaske de fine, søte, små klærne. – Forventninger til hvordan det blir. (Det er nok mye mer jeg kunne tatt med på disse listene, men som jeg ikke kommer på akkurat nå…)
♥ Hva jobber kjæresten din som? Han er lærer. Han legger så mye tid og energi i jobben sin, og gjør den så bra! Elevene hans er heldige! (*Stolt kjæreste her!*)
♥ Skal du fortsette å blogge når den lille kommer? Dere kan nok ikke regne med at jeg oppdaterer bloggen de første ukene hun har kommet. Da har jeg andre ting å drive med♥ Ikke minst, lære! Blir jeg plutselig borte i en lengre periode, så vet dere hvorfor! Hehe. Dere må gjerne følge meg på instragram @caroiiz ,der kommer jeg nok til å gi lyd fra meg:-) Når ting begynner å gå seg til og vi er hjemme hele dagen alene. Hun sover (forhåpentligvis) en del og da tenker jeg det kan bli gøy å skrive litt blogg av og til!
♥ Har du mistet kontakt med venninner etter at du fortalte om graviditeten? Nei. Jeg har såpass til venninner at de vil ikke kutte kontakt fordi jeg ble gravid. De ble så klart kjempe glade alle mann, men så klart sjokkerte!
♥ Gruver du deg til fødselen? Du… vet du hva? Nå er jeg så utolmodig og klar at jeg gleder meg mer enn jeg gruer meg! Jeg sitter og venter på at det skal skje noe. Litt dumt det også, fordi tiden stopper jo opp.
♥ Var det noen som reagerte “negativt” når de fikk vite om graviditeten din, med tanke på hvor ung du er? Nei. Jeg er veldig heldig med hvilke mennesker jeg har rundt meg. Det er jo en sjokkerende nyhet og de fleste ble overrasket. Jeg har ikke fått noen kommentarer om det med alderen min. Det de fleste i min familie ble sjokkert over var at JEG var gravid. Jeg har sagt i mine tidligere ungdomsdager at jeg ikke vil ha barn og det ikke er noe for meg. Flere år, gjentatte ganger. Jeg lurer på om jeg ikke har skrevet det på bloggen også? Hehhe uffda jeg håper ikke det. Såå jeg krysset fingrene for at ingen kom til å ta opp det jeg hadde sagt, men der tok jeg feil! Nå i dag er det så klart helt annerledes. Alt endret seg da jeg for første gang så et lite hjerte banke når jeg var på ultralyd. Da trillet det noen tårer og jeg ble helt forelsket.
♥ Hva tenker du å få barn nå, når du ikke har utdanning enda? Jeg tenker at det aldri er for sent og ta seg en utdanning. Så klart hadde det beste vært og hatt den biten der i boks før man får barn. Slik ble det altså ikke, så da får man pent ta det litt senere 🙂
Navn: Dessverre har vi ikke kommet noe lengre med den biten der. Det er tre navn vi har tenkt på som jeg også skrev i den forrige oppdateringen (her). Fra min side slik det ser ut nå, er det to av de tre navnene jeg syns er aktuelle. Det er så viktig å finne et navn vi begge liker! Uff, det er så vanskelig. Hun skal tross alt ha det hele livet!
Trimester: Tredje og siste.
Bevegelser: Full dans om dagen! Etter vi kom hjem fra sykehuset midt på natten (les her), så har det gått i ett kjør. Hun har vært veldig aktiv nå i det siste. Jeg vet ikke hva hun driver med, men det må være en form for dans, fotball og kung fu!
Siste innkjøp: Et nyydelig babyfotoalbum!
Utålmodig: JA. Jeg vil ha henne NÅ. Alle indre organer er ferdigutviklet, så nå kan hun få lov til å komme. Jeg er iallefall klar.
Vektøkning: Akkurat 10 kg blank!
Strekkmerker: Jeg har ikke fått noe mer av det. Ingenting som jeg ser selv, så jeg bryr meg meget lite. Jeg har jo litt på siden som går bak ryggen, men da må jeg vri og snu på meg i speilet for å se det. Jeg har ikke opplevd noe kløe heller, så det plager meg ikke:-D
Hevelser og vann i kroppen: Nei, det har jeg fortsatt ikke fått. Jeg har kommet så langt nå, så jeg tror ikke jeg kommer til å få det heller. Meen.. aldri si aldri!
Humør: Humøret mitt er veldig bra. Jeg blir ikke så fort sint og irritert mer, syns JEG SELV da. Hahha, kanskje du får et annet svar om du spør S eller bestevenninna mi. Så lenge jeg har noe å drive med eller selskap, så har jeg det såå bra. Når jeg er masse alene kan det fort bli ensomt til meg. Jeg gleder meg så til og få en liten jente som kommer til å trenge meg hele tiden♥ Ikke minst, gleder jeg meg til å bli kvitt noen graviditetshormoner.
Hodet festet: Ja! Det fikk jeg bekreftet av jordmor for akkurat 10 dager siden. Noen dager senere fikk jeg også se det på ultralyd. Når jeg tenker meg om, har hun ligget med hodet festet en god stund nå.
Kynnere: Jeg passer på og ikke gå for langt eller fort nå. Det fikk jeg lære av Tr.Heim-turen vår, hehe. Med Leo går vi heller mange, men korte turer om dagen. Det funker veldig bra.
Cravings: Fortsatt Ideal flatbrød!
Plager: Nattesøvnen min er plaget. Plutselig midt på natten kan jeg våkne av et stort og kraftig spark. Det stopper ikke der, da skal hun begynne å danse litt. Hehe. Hun er altså nokså aktiv om natten også. Hun begynner jo å bli så stor nå at hun presser enda mer på blæra mi… som resulterer til flere dobesøk om natten.
Fødebagen: Helt klar nå!! Eneste er frukt og drikkevarer jeg ikke aner når jeg skal kjøpe inn.
Før jeg legger meg, tenkte jeg egentlig bare å gi noen ord til alle snille mennesker der ute. Til folk som bryr seg. Aldri i mitt liv har jeg fått så mye oppmerksomhet som nå, folk som vil hjelpe. Selv med den minste ting. Jeg blir noen ganger litt flau og kan rødme litt, fordi jeg ikke er vant til at folk vil hjelpe meg så mye. Så blir jeg rørt, glad og ikke minst -såå takknemlig også!♥
I dag reiste jeg hjem til Gudbrandsdalen som tok meg en kort togtur på 1t. Greit og ta seg en siste tur før det blir alt for nærme termin. Jeg har tenkt til å være borte i et par dager og har selvfølgelig dratt med den største kofferten min. Hehe typisk meg. Denne digre kofferten jeg har tatt med er ikke noe særlig tung, men den ser stor og tung ut! At jeg, som er 9 måneder gravid nå, skal trille med meg den, syns visst folk er helt uakseptabelt. Det var ikke måte på hvor hyggelig og hjelpsomme folk var! Et par ville trille kofferten min hele oppoverbakken til togstasjonen, nærmere sagt platformen jeg skulle til. En ivrig fotballsupporter løftet kofferten min opp trappetrinnene til toget, og fulgte med til plassen jeg skulle sitte. Han tok også ansvar for å finne en plass han kunne sette kofferten min. Hehe, han kom med kommentarer som “Err’u gæern eller?! Kofferten er jo til og med større enn deg!”. Ved siden og rundt meg ble det sittende noen flyktninger. To av dem løftet ned kofferten min fra hyllen når jeg skulle av og fulgte meg til utgangsdøra. De var ikke noe spesielt flinke i engelsk, men han ene sa før jeg skulle av “My biggest wish is that your baby will be healty and fine”. Når jeg skulle til å gå ut av toget, ser jeg noen nærmest komme løpende fra cafén. Kun for å løfte kofferten ned de to trappetrinnene som går ut av toget for meg. Og fra der ble jeg møtt av stefaren min som tok kofferten resten! Herlighet… jeg har aldri opplevd noe lignende! Dette var virkelig spesielt og jeg er så takknemlig. Neste gang, om det blir, skal jeg ikke ha noe stor bagasje med meg. Hehe! Er det noen som har sett på Hvem bryr seg? Jeg håper de kan lage en episode med en lignende situasjon som denne, og se hvor mange som hadde stoppet og hjulpet høygravide. DET tror jeg er mange!
Så vil jeg bare si -tusen hjertelig takk for at du bryr deg ♥
Jeg tenkte og fortelle dere om det foreldreforberedende kurset jeg og S var på. Det varte i 2 timer. Jeg angret meg bittelitt med en gang jordmoren fortalte at vi skulle ha med oss en pute hver. Hva i alle dager tenkte jeg? Skulle vi gjøre noen skikkelig kleine øvelser? Slik som man ser på film. Jepp, det var det. Jeg angrer så klart ikke at jeg dro på kurset. Vi skal tilbake neste tirsdag for siste del. Det var interessant og lærerikt. Jeg møtte en dame med samme termindato som meg (8.nov), det var gøy! Kan ikke se bort i fra at vi treffes på barsel da:-D Først ble vi møtt av jordmødrene i inngangen hvor kurset var. Deretter skulle alle par hilse på hverandre og stelle seg i rekkefølge etter termin. Vi så en film i 40 minutter om fødsel og fikk vite når vi burde ringe fødeavdelingen og info rundt det. Etterpå delte vi oss i to grupper og da var det alt fra pusteøvelser, massasje av partner, prating om bedøvelser osv. Bittelitt kleint. Hehe, men vi kom oss gjennom det også. På slutten var det min favorittøvelse hvor vi fikk bruk for puten. Alle par fikk en matte hver hvor vi skulle legge oss ned med partneren og slappe helt av. Mens vi lå der snakket jordmoren om… ro i sjelen tror jeg? Jeg fikk det ikke helt med meg fordi jeg ble så avslappet og duppet av litt. Hehhe!
