Dagen jeg fant ut at jeg var gravid

 

Klokken nærmer seg 03 på natten, men jeg er i tenkemodus. Jeg må skrive. Jeg tenker på den dagen jeg fant ut at jeg var gravid. Så har det seg slik at man enten blir glad for å bli gravid, eller så blir man lei seg. Jeg vet ikke hva jeg var når jeg tenker tilbake. Kanskje en miks av begge deler. Eller først var jeg lei meg, så ble jeg glad, så ble jeg lei meg igjen. Ja, en rar miks. 
26. februar. 2015 kl 06:31 fikk jeg svaret på graviditetstesten som sjokkerte livet av meg. Da hadde jeg lille Melinda i magen. Tanker og bekymringer strømmet på. Jeg klarte ikke å stå på beina. Jeg klarte ikke å puste! Med de to spinkle, skjelvende beina mine, klarte jeg å komme meg stille og forsiktig ut av leiligheten. Jeg var så redd! S lå og sov når jeg klarte å snike meg ut. På den tiden hadde vi ikke vært sammen så lenge. Jeg følte meg kanskje ikke helt trygg. Jeg turte ikke å si noe. 
 

Når jeg hadde fått tilbake pusten ringte jeg B, som på den tiden bodde langt unna meg. Hun skjønte det med en gang. Hun klarte å roe meg ned. Hva skulle jeg gjort uten bestevenninnene mine? Jeg er så inderlig glad jeg har to gode bestevenninner som jeg har hatt siden barndommen! Når vi snakket dukket emne om abort opp. Jeg husker jeg sa med en gang til henne når hun spurte: Abort, nei det kommer ikke på tale!! Jeg hadde nettopp fylt 18 år, var vettskremt og sjokkert. Tenk at jeg sa det da så bestemt! Jeg husker ikke helt hva B svarte, men noe slik som: så bra! Jeg skal bli tante!! 
 

Så hva skulle jeg gjøre videre nå? Jeg trengte bestevenninnen min, Anh. Hun er så fornuftig, bare hun vil! Snill, omtenksom og grei å snakke med<3 Jeg ringte henne og slo rød alarm. Da droppet hun absolutt alt hun hadde av planer de neste dagene for meg. Hun bor flere mil fra hvor jeg bor. Jeg hoppet rett på neste tog. Jeg hadde noen timer å tenke mens jeg satt på toget. Det var så surrealistisk. Jeg fikk så mange sommerfugler i magen når jeg satt på toget, det føltes ut som en hel dyrehage. Jeg tror kanskje jeg gledet meg litt også? Det var så mange følelser og tanker som bare spinnet rundt i hodet mitt. Jeg hadde også dårlig samvittighet fordi jeg plutselig bare dro. Jeg trengte rett og slett litt tid for meg selv. Jeg måtte fordøye det selv før jeg fortalte S. Ikke minst trengte jeg bestevenninna mi. 
Jeg fortalte ikke Anh på tlf hvorfor jeg slo rød alarm. Det trengte jeg ikke. Hun skjønte det hun også. Når jeg endelig kom frem til Sarpsborg tok vi runden med å kjøpe graviditetstester. Alle viste det samme som den første. 

Jeg skulle overnatte hos Anh et par dager. Eller, det var planen. Jeg var helt utkjørt etter alt dette, så jeg var veldig klar for å bare slappe av. Hjemme hos Anh var det et familiemedlem på en “ikke-så-bra-dag”. Det var jeg vandt med for h*n har noen dårlige dager nå og da. For å føle seg bedre må den personen alltid ha noen å rakke ned på. Er det ikke trist når folk er slik. Denne nedtråkkingen startet på Anh. Anh har så bein i nesa og er så flink til å snakke for seg. Fy fader som jeg ser opp til den dama! Siden Anh er så tøff, så førte dette videre på meg. Jeg ble så verbalt angrepet av dette familiemedlemmet at jeg har ikke ord! Jeg har aldri i hele mitt liv opplevd noen som har sagt så stygge ting til meg! Jeg tror jeg aldri har vært så lei meg. Jeg var så overrasket og lei meg at jeg klarte ikke å si et ord. Tårene bare raste ned og jeg så sikkert ut som den svakeste personen på jord. Vet dere hva?! Akkurat DET er noe jeg angrer på i livet mitt. HVORFOR stod jeg ikke opp og snakket for meg. Dette var overhode ikke greit. Man skulle da tro at et voksent menneske i midten av 20-årene visste bedre. Jeg hadde hatt en lang dag. Ikke minst hadde jeg funnet ut at jeg var uforventet gravid!! Jeg hadde så mye annet som foregikk i hodet mitt. Jeg har verdens beste bestevenninne som sto opp og forsvarte meg! Jeg kjenner jeg får tårer i øynene når jeg skriver dette fordi… det eneste jeg tenker på er hvor fantastisk Anh er<3

Det endte med at jeg og Anh dro bort et par dager for å samle tankene. Det klarte vi. Vi danset, lo, sang, skravlet og så film til langt på natt. Til tross for den vonde dagen som var den 26.februar, så var alle andre dager fine. Viss vi ser bort i fra den ekstreme kvalmen jeg hadde i svangerskapet. Etter to dager, dro jeg hjem og var klar til å fortelle S den store nyheten. Han ble selvfølgelig overrasket. Det var han en stund også. Til slutt ble det en gladnyhet om at vi ventet en liten jente!:-) Muligheten for abort var der noen uker, men siden dag 1, så var jeg ganske klar på at det skulle ikke skje.  

LYKKELIG SLUTT!! ♥

Hadde jeg tatt en test nå i dag som hadde vist positivt, så hadde det vært veldig annerledes!! Da hadde jeg hylt, danset, skreket og ropt av lykke!! Jeg og S har selvfølgelig lyst på flere barn sammen (edit: jeg har lyst på tre til, mens S greier seg med én til..). Vi planlegger ingen barn akkurat nå, eller i nærmeste framtid. Vi er ganske enige om at det passer Melinda å bli storesøster når hun er ca 3 år? Nå skal vi bare nyte hver dag mens den lille jenta vår fortsatt er baby<3 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg