Grinete utslitt

Klokken er halv fire på morgen nå som jeg begynner å skrive dette innlegget. Jeg er et følelsesmessig vrak akkurat nå og utslitt som bare det. Jeg er sårbår, noe jeg aldri er. I skrivende stund hulker jeg og gråter, snørret renner, sminken har rent av for lengst og jeg må konsentrere meg om å puste. Jeg er klar for å skrive et blogginnlegg med masse klaging fordi jeg få det ut. 
Forrige blogginnlegg skrev jeg 27.08 hvor jeg nettopp hadde droppet ut av vgs, siden da har masse skjedd. Jeg jobber masse på Dudeburger, hele dagen. Midlertidig har jeg bodd hos tanten min. Det er jeg takknemlig for, og jeg har til og med fått mitt eget rom. Tusen takk for det. Det har blitt veldig lite søvn på meg, snakk om bare noen få timer hver natt. Som sagt er jeg veldig takknemlig for midlertidig bosted hos tante, men viss jeg trenger noe, eller om noe er galt, sier jeg ingenting. Spør de om alt er fint sier jeg ja og smiler. Klager jeg, eller ber om noe, føler jeg at jeg er for til mye bry. Grunnen til at det kun har blitt noen få timer søvn hver natt er fordi rommet er iskaldt. Ovnen funker ikke. Jeg sover med vinterklær, men det er bare noe ved meg som gjør at jeg ikke får sove om rommet er for kaldt. Uansett hvor mye klær jeg sover med. Det er selvfølgelig kun noe jeg klager til meg selv om (og min beste venn), OG nå til dere. Jeg er fortsatt takknemlig for at jeg fikk midlertidig bosted, føler jeg ikke kan få sagt det nok. Huset jeg har bodd i midlertidig ligger høyt oppe i Vignes, og det har blitt mange kilometer for meg å gå til jobb hver dag, flere kilometer én vei og bratte bakker.  
Selv om jeg har fått alt for lite søvn i det siste, så har ikke det gjort noen effekt på jobben min. Når jeg er servitrise på Dudeburger, smiler jeg til alle kunder og kan kanskje virke som den lykkeligste personen på jord. Jeg gjør jobben min bra, og har nå fått tilbudt fast jobb der. Jeg legger all energi i jobben min. Det å være positiv hele dagen og stå å smile, det, det skal jeg love dere tar masse energi. Det å smile og jobbe som servitrise er ingen problem. Men, nå har jeg så masse ved siden av som bare trekker hele meg ned.
 

Siden siste jeg blogget har jeg også vært på noen visninger. Jeg var faktisk på tanken på å kjøpe leilighet også. Flere av leilighetene fikk jeg ikke, men til slutt (to dager siden) fikk jeg leiligheten som oppfylte alle kravene mine. Eller nesten, budsjettet var litt over. Nå har jeg leilighet i sentrum hvor det er høyt under taket og gigantiske vinduer. Depositum og månedsleien er betalt. Takk Gud for at jeg har en mindre ting å tenke på. Jeg har så lite tid. Jeg jobber hele tiden, og jeg må, jeg vil. Det er masse jeg vil ha, og eneste måten og få det på er å jobbe, jobbe, jobbe. Når jeg har hatt et par dager fri fra Dudeburger, har jeg pendlet hjem og jobbet på Kina Restauranten. Jeg skrev også i forrige innlegg at jeg ville prøve å pendle, siden jeg er så glad i jobben jeg har i bygda. I dag bestemte jeg for å droppe det, uansett har jeg fått tilbudt fast jobb som sagt. Det er på tide å gi slipp på jobben jeg er så glad i. Det blir veldig trist, og tårene kommer til å trille siste dagen. 

Siden jeg aldri har tid, skulle mamma prøve å hjelpe meg med andre ting. Blant annet flytte adressen og ordne nettbank til meg. Ja, jeg er en av de få personene som fortsatt ikke har nettbank. Jeg har aldri hatt behov for det heller…. før nå. De to tingene ble da for mye for henne, og har da ikke gjort noen av delene. DET gjør meg også veeeldig stresset. Jeg må ha ting på plass, jeg må ha ting på plass fort. Jeg er veldig kontroll-freak når det kommer til meg selv. Ting skal være på plass. Jeg har klesskapet mitt fargeorganisert! Jeg må ha lett tilgang til kontoen min, og nå kommer jeg også til å få regninger. Jeg få ting betalt med en gang de kommer. 

Jeg er utslitt nå, det synest. Likevell var jeg for noen timer siden innstilt på å dra hjem til Kvam klokken halv 3 på morgen. Det gjorde jeg. Grunnen til at jeg dro var fordi jeg egentlig skulle stått og pakket ned tingene mine. Vi skulle ta hele flyttelasset og flytte inn i leiligheten i morgen. Det var jeg villig til å gjøre hele kvelden, enda en søvnløs natt. Vi skulle dra til Lillehammer tidlig på morgen, fordi jeg også jobber hele dagen på Dudeburger, også på søndag som er neste dag. Dette hadde jeg gledet meg mye til. Endelig kunne jeg fått litt saker på plass tenkte jeg. Den gleden varte helt til jeg ankom togstasjonen og satte meg inn i bilen. Da kunne vi visst ikke reise med flyttelasset i morgen likevel. Det var dråpen. Jeg har ikke sovet ordenltig siden før jeg flyttet ut, jeg har jobbet hver dag, jeg smiler hele tiden som jeg ikke har noen problemer, jeg er stresset med å få på plass ting, jeg har leie på 9000 kr + strøm som resulterer til hardt jobbing, jeg tenker på soffaen jeg vil ha på Skeidar som jeg sparer opp til, jeg tenker på møbler, bestikk, håndklær, gardiner osv osv osv, jeg er psykisk sliten, jeg er fysisk sliten av å stå hele dager + gå frem og tilbake til jobb fra høyt oppe i Vignes. Og nå?! Hva i helvete gjør jeg her nå da tenkte jeg. HVORFOR har de ikke sagt fra om dette?! Hvorfor?! Jeg må uansett dra rett tilbake i morgen fordi jeg har jobb. Vet du hva?! Det var siste dråpen. Jeg fikk et stort utbrudd, jeg var så sint, frustrert og utslitt samtidig. 
Jeg ropte, kjeftet, tårene rann så hele skjorta mi var våt. Hvorfor få meg hit midt på natta når jeg er så utslitt som jeg er. Dette var FOR INGENTING. Jeg er aldri så sint at jeg gråter. Det er faktisk aller første gang. Jeg er aldri den som kjefter og håner ned folk. Dette var nok, og det var nok en overraskelse siden jeg aldri har vært slik. For kun noen uker/ måneder siden hvor jeg gjorde ingenting. Brydde jeg meg null og niks, jeg tok absolutt ingenting nær meg. Folk kunne si akkurat hva de ville og jeg brydde meg ikke. Akkurat nå er jeg så sårbar fordi jeg er så sliten. Det skal ikke mye til for å få meg på bånn, eks en slik overraskelse som jeg fikk i natt. Det var dråpen og tårene har nå fosset ned i to timer. Jeg kunne ønske de forsto hvor sliten og hvor mye på tankene jeg faktisk har nå. Bare ikke gi meg flere overraskelser som dette. Dette virker bare som få bagateller, kanskje det er for noen, men om man samler alt sammen, så er det virkelig mye. Iallefall for meg som ikke er vandt til dette enda. Jeg gleder meg til jeg har fått og kjøpt inn alt jeg trenger til leiligheten.
Da blir alt perfekt og jeg kun har jobben å tenke på. Det var alt og det er på tide å avslutte innlegget for nå er klokken 05:45. Dette var virkelig herlig og få ut. Dette er det største klage/ sutreinnlegget skrevet av meg på denne bloggen. Alt kan ikke være fint hele tiden, men det går alltid oppover til slutt. Det vet jeg vil gjøre med meg også 🙂 

11 kommentarer
    1. Hej Caro! Nu har jag läst hela inlägget noga, fast det var mycket norsk text för en svensk haha …
      Kära du. Det kommer bli bättre. Jag vet att det är fruktansvärt ibland och man blir så trltt och stressad att det bara rinner över och man exploderar. Jag tycker du är duktig som jobbar så hårt och kämpar på så bra. Du har skapat dina vägar. Andas lugnt och fint och försök lugna din trötta kropp.
      Jag förstår att du vill ha allt på plats i lägenheten. Det kommer till slut. Men ta en sak i taget. Ta det viktigaste först. Det finns tid. Krama din mamma innan du åker igen, hon är säkert orolig för dig. (Säger en som har bråkat jättemycket med sina föräldrar i tonåren, men som nu 24 år gammal insett att de aldrig menade något illa).
      Ska din lilla hund följa med dig? Djur helar verkligen själen.
      Det kommer bli bra. Ta en sak i taget. Snart är du igenom alltihop. Kram

    2. Jeg pleier aldri å kommentere på blogger, men jeg kan se meg selv i det du skriver.
      Skjønner at det kan vær stressende, for dette er en stor overgang. Regning som må betales mat som må kjøpes, pluss ting og tang til leiligheten. Ta litt og litt om gangen ikke slit deg selv ut, de tingene kommer etterhvert. Jeg flyttet selv hjemme fra da jeg var 17. Gikk samtidig på vgs og jobbet 2 steder for å få nok penger til leie og mat. Jeg var så sliten fikk lite søvn og måtte opp tidlig på skolen igjen etter jobb. til slutt sluttet jeg på skolen, og fokuserte på jobben i 3 år. I løpt av de tre årene fikk jeg leve livet gjorde det jeg ville opplevd masse.
      Vgs er aldri for sent hvis du en dag angrer. Jeg gikk på 1 vgs igjen da jeg var 20 gravid og greier. Dette kommer du til å klare kjempe fint nå du får alt i rutinen 🙂 Stå på Caro det ordner seg 😀

    3. dette var veldig sårende å høre fra deg, jeg har følgt med på bloggen din lenge og har alltid sett deg som en positiv og blid jente, men å lese dette var noe helt annet. du må bare stå på, og du er sterk som du er og dette klarer du! få en og en ting gjort, og ikke legg så mye press på deg selv, gjør det du skal og en dag skal du få takke deg selv for all den harde jobben du har gjort. go caro!

    4. Det var ikke mye gøy å høre. Jeg så at ei la link til adresseendring, og jeg brukte den i sommer, og da ordnet alt seg veldig greit, så jeg anbefaler deg å bruke den. Når det gjelder nettbank, ville jeg ringt til banken du bruker, og fått dem til å ordne det for deg, og da kan du også spørre om det du lurer på.
      Det er mange som føler det som det du gjør nå. At ting føles tungt, stressende osv. Husk at du aldri er alene i en slik situasjon, og det vil gå over. Jeg har hatt mange stressende perioder hvor jeg har følt at jeg ikke har kontroll over noe, og ikke aner hvordan ting skal ordne. Men man har en indre styrke, som gjør at man får ordnet alt som skal ordnes, og etterhvert vil livet smile til deg. Stå på videre!

    5. Anonym: du trenger ikke å være så ufin i kjeften. Alle blir utmattet og utslitt en gang. Da er det ikke mye positivt på hjernen.
      Jeg tok valget om å blogge om det, for livet mitt er heller ikke perfekt. Og det er viktig å få frem litt virkelighet på bloggen også:-)
      Har du noe i mot å lese det, så trengte du ikke å lese den lange teksten min. Just saying;)

    6. Jeg leser bloggen din fast og kommenterer så og si aldri. Men nå synes jeg at jeg burde komme med litt innspill og litt råd.
      Jeg forstår at det du går gjennom er tungt og slitsom, kanskje en litt stor overgang fra trygghet til selvstendighet. Men kjære deg, alt komme til å gå bedre, sakte men sikker komme du til å gå bedre dager! I begynnelsen er det hardt ja, men du må kjempe, og det vet jeg du greier. KJEMP og så skal du se at hva som helst kommer til å bli bedre. Det er lov å klage, og probleme dine kan virke små for meg, men for deg er de selvsagt store for dette angår jo deg og din helse, og ikke minst framtid. Jeg vet ikke helt om rådene mine er de beste, men iallefall prøv å lag en rutine, hør på musikk fram og tilbake fra jobb, hør på kjekke og “happy” sanger, dans, spis sjokolade og si til deg selv hver dag når du våkner at denne dagen komme til å bli bra!
      Dette greie du Caroiz, heier på deg 😀

    7. Å lese sånn er faktisk vondt, for det å være sliten, utmattet, frustrert og stresset, er en veldig slitsom følelse. Du aner ikke hvor du skal gå, hvor du skal vende deg eller hva du skal gjøre. Har hatt den samme greia nå i en mnd, har kunnet sitte å gråte hver kveld fordi jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt.
      Men det som har hjulpet meg er å reise til venner og familie, og bare kose deg. Ta deg en dram og bare ha det moro. Så kommer du tilbake med fult batteri. Men det som jeg ser kanskje også hadde vært noe for deg er kanskje å skaffe en samboer? Venninne, kompis, kollega eller noe, bare hatt noen å bo med så du ikke sitter med disse tankene hver kveld alene. Eventuelt hørt med noen om de har lyst til å bo med deg en ukes tid eller noe så du har fått tankene på andre ting.
      Det å starte “voksenlivet” er ikke en lett sak, men vi alle må igjennom det. Så bare hold hodet hevet, smil, vær med de du er glad i, og bare lev. Så skal du se det går bedre 😀

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg